Etnomasochismen

Etniske briter markerer 200-årsjubileet for avskaffelsen av slavehandel ved å iføre seg lenker og t-skjorter med teksten "So Sorry".

Europas folk, både i urhjemmet og på de nye kontinentene, ser i dag på seg selv med skepsis, mistenksomhet og skam. Denne grunnleggende følelsen av verdiløshet og historisk skyld har ført til at den tause majoriteten aksepterer at landene deres gradvis tas over av andre folk, at dens svakeste medlemmer utsettes for diverse overgrep, og at den framstilles på en negativ måte i media. Det kommer også til uttrykk ved at veldig mange euroopere later til å være "forhåndsprogrammerte" til å si noe negativt om sitt eget folk så snart de skal uttale seg om det. Listen kan gjøres lang over hva det har ført til, men de fleste av oss er allerede veldig klare over det. Derfor kan det være av større interesse å prøve seg på en beskrivelse og en analyse av dette negative synet på eget folk som i dag er så utbredt i Europa. Denne artikkelen påberoper seg ikke noen som helst vitenskapelighet, men har kun som formål å innlede en mer teoretisk diskusjon om hva dette negative synet egentlig er for noe. Det negative grunnsynet på ens eget (hvite) folk har av den franske tenkeren Guillaume Faye blitt kalt for etnomasochisme, og det er også navnet som kommer til å brukes her. Ettersom at etnomasochismen sjelden er noe mennesker er fullt bevisste på, men er mer en følelsesmessig tilstand, kan det være vanskelig å definere den, men den følgende teksten er ihvertfall et forsøk på å identifisere noen tilbakevendende tema. Det er et helt verdensbilde som skal beskrives og kartlegges, noe som alltid er vanskelig. Teksten kommer garantert til å overse viktige sider av saken og viktige sammenhenger, så tips og konstruktiv kritikk settes pris på.

Historiesyn

Etnomasochismen utgår fra at mennesker kan deles inn i raser og etniske grupper. En vanlig inndeling er Hvite og Fargede (altså alle som ikke er Hvite, og her medregner etnomasochismen også arabere, tyrkere, jøder og lignende). Etnomasochismen kan altså defineres som en variant av rasistisk tenkning, men en avvikende sådan. Det er altså ikke et individualistisk verdenssyn.

Etnomasochismen utgår også fra en forestilling om kollektiv skyld. Det er vanskelig å avgjøre om denne kollektive skylden er en primær eller sekundær del av etnomasochismen, ettersom dens tilhengere ofte blir opprørte når tanken om kollektiv skyld anvendes på Fargede. Kollektiv skyld anvendes altså først og fremst på Hvite.

Etnomasochismens beskrivelse av historien er det som av de postmoderne kalles en Stor Fortelling, altså en fortelling med en handling og en mening. Handlingen i historien tolkes av etnomasochisten som at de Hvite har begått et antall umenneskelige overgrep mot de Fargede. Dette bygger på et svært selektivt utvalg av historiske hendelser. Man velger konsekvent ut overgrep med Hvite overgripere og Fargede ofre, mens Fargede overgripere og Hvite ofre konsekvent ignoreres. Dette er blant annet grunnen til at Jødeutryddelsene, Korstogene mot muslimer, den europeiske Kolonialismen, det nord-amerikanske Slaveriet og den samtidige Diskrimineringen og Rasismen har en så sentral plass i vår felles myteverden i dag. Det er også grunnen til at den muslimske invasjonen av Europa og India, jødenes rolle i slavehandelen, den urgamle slavehandelen i Afrika og afrikaneres rolle i både kolonialisme og slavehandel, ses som uinteressant og at det ikke f.eks. lages noen filmer om disse fenomenene. Tvert imot ser etnomasochisten det som suspekt om noen velger å ta opp disse fenomenene. For hvorfor velger denne noen å gjøre det, hvilken skjult agenda har vedkommende?

Samtidig inneholder etnomasochismen en skjult rasisme, ettersom det er de Hvite som ses som historiens subjekt, som de eneste som virkelig har påvirket historien. Andre raser har mest blitt passivt utsatt for ulike ting.

Etnomasochismen har et etnisk og rasemessig perspektiv. Det innebærer at klasseperspektiv blir uinteressante. De Hvite ses som kollektivt ansvarlige for slavehandelen, ikke slavehandlere og kapitalister. Ofrene beskrives også først og fremst som Fargede, og de mange Hvite slavene ses som uviktige og uinteressante. Det innebærer også at den Hvite arbeiderklassen blir noe av en anomali, et merkelig unntak, i det etnomasochistiske verdensbildet. For hvis Hvite er så privilegerte, hvordan kan det da ha seg at det finnes underprivilegerte Hvite? Etnomasochisten løser dette på ulike måter, enten med teorier om "white privilege" og strukturell rasisme, eller med underforstått forakt for Hvite arbeidere, som beskrives som, tross alt, privilegerte, rasistiske og/eller genetisk underlegne. Dette innebærer at etnomasochismen egentlig er uforenelig med et klassisk venstreorientert syn på historien, selv om det er på venstresiden den har sine fleste tilhengere.

Etnomasochismen anser også at historien har et Mål. Dette målet er det flerkulturelle samfunnet. Det finnes etnomasochister som går lengre, og ser sin egen rases utryddelse som målet, men disse later til å være en minoritet.

Trykk på bildet for større versjon

Menneskesyn

Etnomasochismens menneskesyn er rasistisk, kollektivt og hierarkisk, ettersom det bygger på troen på kollektiv skyld. Det sentrale begrepet i etnomasochismen er Skyld. Skyld er kjernen i relasjonen mellom Hvite og Fargede. Men samtidig er det tvilsomt om dette er hele sannheten, ettersom vi allerede har sett at etnomasochisten blankt ignorerer de Fargedes "skyld" til de Hvite. Kanskje er skyldtenkningen derfor en etterrasjonalisering, og det opprinnelige er et negativt syn på Hvite?

Etnomasochismen mener at de Hvite er underlegne på grunn av sine handlinger. Dette kommer også til uttrykk gjennom synet på Hvites kollektive selvbevissthet (nasjonalisme). Slik nasjonalisme ses med stor mistenksomhet, ettersom at bildet av Hvite er negativt. Hvit nasjonalisme, eller kollektiv selvbevissthet og identitet i noen annen form enn den kollektive skammen, ses derfor som uakseptabelt. Synet på de Hvite er så negativt at Hvit identitet ses som grobunn for folkemord. Så snart den Hvite slutter å skamme seg, så begynner han å myrde, voldta og gjøre andre folk til slaver. Derfor ses Hvit identitet som noe farlig, som noe de Hvite ikke har rett på med tanke på hva de har gjort, og som noe som må forhindres. Hvit nasjonalisme er derfor forbudt og et definisjonsmessig onde, mens Farget nasjonalisme aksepteres. Dette er kanskje det mest tydelige eksemplet på etnomasochismens dobbeltmoralske regler.

 Tyske "antifascister" feirer den allierte bombingen av Tyskland. Bevegelsen bak demonstrasjonen skal ha ros for å være mer ærlig og direkte enn andre, og bærer ganske enkelt navnet "Antideutsche".

Etnomasochismen står i et problematisk forhold til rasenihilismen (troen på at det ikke finnes menneskeraser, eller at disse ikke har noen betydning). Normalt dominerer etnomasochismen, gjennom at det kan hevdes at "nordmenn" ikke finnes, men samme fornektelse rammer ikke somaliere eller kinesere. Rasenihilismen framstår altså som et våpen som kan rettes mot Hvite grupper ved behov, men samtidig noe man som etnomasochist kanskje egentlig ikke tror på selv.

Etnomasochismens tro på kollektiv skyld innebærer også at etnomasochisten ikke bare kan leve med at Hvite rammes av Fargede overgrep i dag, men at det også er noe forventet og positivt. Normalt mener etnomasochisten at de Hvites Skyld skal betales gjennom statlige program, gjennom masseinnvandring, kvotering, bistand og lignende, men individuelle overgrep ses som akseptabelt. Viktigst er ihvertfall at disse overgrepene ikke blir kjent av en større allmenhet, ettersom det da kan føre til tilbakeslag for den etnomasochistiske ideologien. Mange etnomasochister later ihvertfall til å kjenne tilfredsstillelse, både moralsk og følelsesmessig, når Hvite vanskeligstilles på ulike måter. I ekstreme tilfeller også når de skades. Dette ettersom det ses som rettferdig, som en betaling av Skylden.

Svenske "antifascister" demonstrerer mot en minnemarkering for Daniel Wretström, en 17-årig skinhead som ble drept av en innvandrergjeng i 2000.

Cui bono?

Samtidig som etnomasochismen later til å proklamere Hvit underlegenhet, finnes det et innslag av Farget underlegenhet i dens historiebeskrivelse. Først og fremst ettersom de Fargede åpenbart ikke lyktes i å forsvarere seg mot Hvite overgrep, men også ettersom det fortsatt anses å være slik. Fargede anses nemlig for å ha behov for beskyttelse og veiledning av utvalgte Hvite grupper for at den historiske Skylden skal kunne betales. Dette er en elitistisk side av etnomasochismen som sjelden gjennomskues, og som bare kan forklares utifra en maktanalyse. De Hvite kan altså deles inn i en innviet gruppe, som har forstått og tatt til seg etnomasochismen, og en ikke-innviet gruppe.

Disse utvalgte Hvite gruppene betraktes nemlig som innviet i etnomasochismens mysterier, og har derfor en historisk oppgave. En mulig tolkning blir derfor at etnomasochismen for dem er en måte å forhindre Hvite fra å protestere mot politikken de vil føre, samtidig som de kan gi symbolske gaver til Fargede grupper som til gjengjeld blir lojale mot dem. Etnomasochistiske uttalelser blir da en måte å styre Fargede befolkninger på, en måte som holder dem rolige. I så fall er også etnomasochismen et uttrykk for "vilje til makt". Men situasjonen er kompleks.

Konklusjon?

Det bestående inntrykket etter forsøket på å kartlegge etnomasochismen blir altså at det er svært vanskelig. Rasenihilismen, skyldtenkningen, rasismen, alt virker mer som våpen rettet mot de hvite, enn noe gjennomtenkt. Så snart de kan rettes mot de fargede, settes de nemlig til side. Grunnleggende for etnomasochismen er altså et negativt syn på hvite, alt annet er sekundært, unnskyldninger for å kunne forsvare det negative selvbildet. Det er en følelse, ikke et konsekvent og gjennomtenkt verdensbilde. Men hvorfor har den da oppstått? Hvordan oppsto denne patologiske, syke situasjonen hvor europeerne begynte å hate seg selv? 

Det virker ihvertfall som at etnomasochismen er intimt knyttet til den nye, venstreorienterte herskerklassen som tok over både den akademiske verdenen, media og mange myndigheter etter 1968. En bok som kan anbefales i denne sammenheng er The Strange Death of Marxism av professor Paul Gottfried.

Det finnes sikkert også psykologiske teorier som kan være brukbare for å forstå etnomasochismen bedre. Anarkisten Hakim Bey sin gamle artikkel om hvordan multikulturalismen er et redskap for å holde befolkninger rolige og underordnede kan sikkert også brukes som utgangspunkt i en maktanalyse av de virkelige interessene bak denne massepsykosen. Forskjellene mellom mitt standpunkt og Bey sitt er store, men artikkelen er fortsatt verdt å lese. 

Ettersom at etnomasochismen blir en naturlig og ubevisst del av vår samtids verdensbilde gjennom media og utdanning, så burde også en medieanalyse være givende når man vil forklare den. Det finnes en hel del likheter mellom etnomasochismen og den moderne, mer primitive, varianten av feminismen som også preges sterkt av selvhat og Skyld. En sammenligning ville derfor antageligvis vært givende. Også likhetene med det heteroseksuelle selvhatet og snakket om "homofobi" og "heterosexisme" ville det formodentlig vært givende å analysere, selv om dette er mindre framtredende deler av selvhatets og skyldtenkningens ideologi i den moderne vestlige verden.

Ja, la oss snakke om norske verdier

I anledning valgkampen har SV lansert en kampanje hvor de oppfordrer til debatt om norske verdier. Diskusjoner rundt slike spørsmål i Norge preges alltid av misforståelser, noe som skyldes at samme begrep, "norsk", brukes for å beskrive et statsborgerskap, en kultur og en etnisitet. Dette fører naturligvis til begrepsforvirring; etniske nordmenn blir forsøkt overbevist om at statsborgerskapet er sakens kjerne og at de to øvrige egentlig ikke eksisterer. Dette fører blant annet til at det blir umulig for innvandrere å bli nordmenn, ettersom det finnes, minst, to definisjoner av det norske. Den offentlige, som alle vet er en velvillig illusjon, og den virkelige. Når alle får være nordmenn på liksom kan ingen bli det på ordentlig. En genuin diskusjon om det norske må altså gå noe dypere. I sammenheng med nasjonaldagen ser vi også forsøk på å konstruere en mer "inkluderende" nasjonalfølelse (her kan man også nevne den stadig mer vanlige taktikken å beskrive Fremskrittspartiets politikk som "unorsk"). Samtidig er den definisjonen av norskhet de fleste politikerne kommer med så innholdsløs at vi i praksis snakker om liberale verdier med litt symbolsk pynt i stil med bunad og et norsk flagg. Behovet for en virkelig diskusjon om det norske er altså stort, både for identitetsløse nordmenn og for innvandrere som vil bli en del av det på ordentlig.

En god måte å innlede en slik diskusjon på kan være å identifisere noen typisk norske egenskaper. Kulturens ytre kjennetegn kan forandres over tid, men de verdiene de uttrykker er mindre foranderlige. Verdt å notere er at disse egenskapene har tatt form i en gitt etnisk gruppe med visse gitte egenskaper, blant annet kan man mistenke at det høye nord-europeiske IQ-nivået har forsterket noen av dem (slik som selvbeherskelsen). Nordmennene kan også betraktes som en urbefolkning, det påstås iblant nedlatende at vi "bodde i huler" mens andre kulturer bygde pyramider. Mer korrekt ville det vært å konstatere at vi levde i harmoni med naturen mens andre kulturer allerede hadde utviklet seg til krigerske og miljøødeleggende slavesamfunn. Denne harmonien er historisk sett ikke særlig langt unna, og kan sannsynligvis forklare slikt som nordmenns forhold til naturen og det gode forholdet mellom kjønnene som med litt godvilje fører tankene hen til visse "naturfolk".

Enkelhet og selvbeherskelse

"Tomme tønner skramler mest" 

- Gammelt ordtak

Et tilbakevendende norskt trekk er å etterstrebe en enkel stil og selvbeherskelse. Historisk sett har det kommet til uttrykk i de dødsforaktende vikingenes bedrifter, og i den enkle stilen mange norske konger har etterstrebet. Man kan her nærmest snakke om en preussisk stil, et slektskap med den tidlige romerske antikken. Ola/Kari Nordmann vil ikke prøve å framstå som noe han eller hun ikke er, og ser med en viss forakt på den som kommer med høylytt skryt. Dette er et trekk som til en viss grad har blitt underminert av kulturens amerikanisering, og det har slått over noe i den såkalte janteloven, men det er en grunnleggende sympatisk innstilling. En tradisjonalist som Julius Evola ville sett det norske ønsket om klarhet, kontroll og enkelhet som positivt, selv om janteloven også kan gi grobunn for det Nietzsche kalte slavemoral. 

Dette ønsket om selvbeherskelse kommer også til uttrykk i konfliktsituasjoner. For en nordmann er det ofte et nederlag å være den som først hever stemmen, den som mister humøret, og en del av forakten for kvinnemishandlere bunner i at det er tegn på manglende selvkontroll. I moderne tid blir en negativ følge av dette at mange nordmenn overhodet ikke kan håndtere konflikter eller sterke følelser, noe som kommer til uttrykk gjennom en viss konfliktskyhet. Denne viljen til selvdisiplin kan også, av nordmenn og andre, feiltolkes som "kjedelig". Ola/Kari Nordmann kan også framstå som blyg og innadvendt, også dette henger sammen med selvkontrollen. 

Den indre spenningen som er en følge av ønsket om selvdisiplin, medaljens bakside, er den norske alkoholkulturen. Med jevne mellomrom gir Ola og Kari Nordmann slipp på kontrollen, noe som ofte får uønskede konsekvenser. Denne alkoholkulturen er ofte den siden av den norske kulturen som innvandrere har vanskeligst for å sympatisere med, en full nordmann er vanskelig å respektere og når det dessuten dreier seg om større grupper blir det en virkelig utfordring. 

Ordenssans

I tillegg til enkelheten og selvdisiplinen har Ola og Kari Nordmann en sterk ordenssans. Den har bidratt til en imponerende arbeidsmoral, så vel som evnen til å skape et over lengre tid fungerende byråkratisk system. Uten en disiplinert befolkning med ordenssans er det tvilsomt om den norske velferdsstaten hadde fungert like bra (her kan man også nevne det upersonlige trekket ved den "preussiske" stilen, nok en forutsetning). Det kan også forklare det norske køsystemet. Også dette trekket har blitt underminert av anonymiseringen, og av kulturens amerikanisering. 

I dag kommer den norske ordenssansen også til uttrykk gjennom interessen for hjemmeinnredning og hagearbeid. Ola og Kari Nordmann vil gjerne skape og ordne et mikrokosmos, i dag i form av et koselig hjem med et antall husdyr. De vil forme og organisere en egen liten verden, en verden hvor de også vil kunne være i fred.

Individualisme og konformitet

I tiden da folk i Midt-Østen allerede førte blodige kriger hvor kun de mest gruppelojale overlevde, kjempet nordeuropeerne mot elementene. De førstnevnte kom derfor til å utvikle kulturer med sterke kollektivistiske trekk, i tillegg til aggressive tendenser. I det gamle Nord-Europa ble andre trekk belønnet, og vi har i dag en viss mangel på kollektivisme som istedet har blitt erstattet med individualisme og altruisme. 

Her må man også nevne rollen gjensidighet har mellom individet og kollektivet i Norge. Forutsetningen for den norske velferdsstaten er gjensidighet, dagens bidragsmottakere er morgendagens skattebetalere og vice versa. Når vi får en situasjon der bevisstheten vokser om at visse etniske grupper er både dagens og morgendagens bidragsmottakere, kommer mangelen på gjensidighet til å føre til konflikter (her kan man tillegge at opplevd mangel på gjensidighet var kjernen i den historiske antisemittismen og "antiziganismen", og hvor eksplosive de var vet vi). 

En konsekvens av individualismen, medaljens bakside, er en tendens til konformisme. Ola og Kari Nordmann har lett for å påvirkes av andre, og også lett for å assimileres inn i andre kulturer når de forlater Norge. Dette, koblet til en typisk norsk idealisme, har gjort at nordmenn ofte tar dominerende trender lengre enn andre. Vi fører en kulturmarxistisk preget politikk som gjør at omverdenen betrakter oss med bekymret forundring. 

Diverse

Noe annet som burde være vel kjent er kvinnens historisk gode stilling i Norge. Dette er noe som skiller Norge fra mange andre land, og dette går langt tilbake i vår historie. Det er ingen tilfeldighet at feminismen oppsto i Nord-Europa, selv om den i ettertid ofte har fått en negativ innflytelse på samfunnene våre.

Man kan også identifisere det norske forholdet til naturen, og ikke minst dyrene. Andre folk kaller med forakt nordeuropeere for "dog lovers", eller alternativt betrakter hunder som urene dyr, men for mange nordmenn er hunden et kjært familiemedlem. Man kan her også nevne nordmenns interesse for naturprogram på TV, dragningen mot "landet", og generelt den tiden som tilbringes ute i naturen (uansett om vi snakker om utendørsbading, bærplukking eller jakt). Like lite som det var en tilfeldighet at feminismen oppsto i Nord-Europa var det en tilfeldighet at miljøbevegelsen og dyrerettighetsbevegelsen gjorde det, eller black metal-sjangeren for den saks skyld.

Så for å oppsummere nordmenns positive sider inkluderer disse blant annet selvdisiplin, en enkel stil uten overdrivelser, en følelse for natur og dyr, arbeidsmoral, evne til å organisere et harmonisk samfunn, og kvinnens gode stilling. Blant de mindre positive sidene kan man nevne en usunn alkoholkultur, konformitet og en manglende evne til å trenge dypere i virkeligheten enn dens overfladiske skinn. For den som kan identifisere flere typisk norske trekk er bloggen utrustet med en kommentarfunksjon. Et godt spor kan i så fall være den norske solidariteten, som kan antas å ligge bak vår relative mangel på interne konflikter og vår relativt godt utviklede velferdsstat. Man kan også sammenligne den norske mentaliteten med de andre nordiske landene, man finner da både likheter og forskjeller (sammenlignet med nordmannen er dansken noe av en livsglad anarkist, og hos finnene er naturfølelsen ofte mer markert). Norsk seksualitet og humor er andre tema som kan diskuteres videre.