Etnomasochismen

Etniske briter markerer 200-årsjubileet for avskaffelsen av slavehandel ved å iføre seg lenker og t-skjorter med teksten "So Sorry".

Europas folk, både i urhjemmet og på de nye kontinentene, ser i dag på seg selv med skepsis, mistenksomhet og skam. Denne grunnleggende følelsen av verdiløshet og historisk skyld har ført til at den tause majoriteten aksepterer at landene deres gradvis tas over av andre folk, at dens svakeste medlemmer utsettes for diverse overgrep, og at den framstilles på en negativ måte i media. Det kommer også til uttrykk ved at veldig mange euroopere later til å være "forhåndsprogrammerte" til å si noe negativt om sitt eget folk så snart de skal uttale seg om det. Listen kan gjøres lang over hva det har ført til, men de fleste av oss er allerede veldig klare over det. Derfor kan det være av større interesse å prøve seg på en beskrivelse og en analyse av dette negative synet på eget folk som i dag er så utbredt i Europa. Denne artikkelen påberoper seg ikke noen som helst vitenskapelighet, men har kun som formål å innlede en mer teoretisk diskusjon om hva dette negative synet egentlig er for noe. Det negative grunnsynet på ens eget (hvite) folk har av den franske tenkeren Guillaume Faye blitt kalt for etnomasochisme, og det er også navnet som kommer til å brukes her. Ettersom at etnomasochismen sjelden er noe mennesker er fullt bevisste på, men er mer en følelsesmessig tilstand, kan det være vanskelig å definere den, men den følgende teksten er ihvertfall et forsøk på å identifisere noen tilbakevendende tema. Det er et helt verdensbilde som skal beskrives og kartlegges, noe som alltid er vanskelig. Teksten kommer garantert til å overse viktige sider av saken og viktige sammenhenger, så tips og konstruktiv kritikk settes pris på.

Historiesyn

Etnomasochismen utgår fra at mennesker kan deles inn i raser og etniske grupper. En vanlig inndeling er Hvite og Fargede (altså alle som ikke er Hvite, og her medregner etnomasochismen også arabere, tyrkere, jøder og lignende). Etnomasochismen kan altså defineres som en variant av rasistisk tenkning, men en avvikende sådan. Det er altså ikke et individualistisk verdenssyn.

Etnomasochismen utgår også fra en forestilling om kollektiv skyld. Det er vanskelig å avgjøre om denne kollektive skylden er en primær eller sekundær del av etnomasochismen, ettersom dens tilhengere ofte blir opprørte når tanken om kollektiv skyld anvendes på Fargede. Kollektiv skyld anvendes altså først og fremst på Hvite.

Etnomasochismens beskrivelse av historien er det som av de postmoderne kalles en Stor Fortelling, altså en fortelling med en handling og en mening. Handlingen i historien tolkes av etnomasochisten som at de Hvite har begått et antall umenneskelige overgrep mot de Fargede. Dette bygger på et svært selektivt utvalg av historiske hendelser. Man velger konsekvent ut overgrep med Hvite overgripere og Fargede ofre, mens Fargede overgripere og Hvite ofre konsekvent ignoreres. Dette er blant annet grunnen til at Jødeutryddelsene, Korstogene mot muslimer, den europeiske Kolonialismen, det nord-amerikanske Slaveriet og den samtidige Diskrimineringen og Rasismen har en så sentral plass i vår felles myteverden i dag. Det er også grunnen til at den muslimske invasjonen av Europa og India, jødenes rolle i slavehandelen, den urgamle slavehandelen i Afrika og afrikaneres rolle i både kolonialisme og slavehandel, ses som uinteressant og at det ikke f.eks. lages noen filmer om disse fenomenene. Tvert imot ser etnomasochisten det som suspekt om noen velger å ta opp disse fenomenene. For hvorfor velger denne noen å gjøre det, hvilken skjult agenda har vedkommende?

Samtidig inneholder etnomasochismen en skjult rasisme, ettersom det er de Hvite som ses som historiens subjekt, som de eneste som virkelig har påvirket historien. Andre raser har mest blitt passivt utsatt for ulike ting.

Etnomasochismen har et etnisk og rasemessig perspektiv. Det innebærer at klasseperspektiv blir uinteressante. De Hvite ses som kollektivt ansvarlige for slavehandelen, ikke slavehandlere og kapitalister. Ofrene beskrives også først og fremst som Fargede, og de mange Hvite slavene ses som uviktige og uinteressante. Det innebærer også at den Hvite arbeiderklassen blir noe av en anomali, et merkelig unntak, i det etnomasochistiske verdensbildet. For hvis Hvite er så privilegerte, hvordan kan det da ha seg at det finnes underprivilegerte Hvite? Etnomasochisten løser dette på ulike måter, enten med teorier om "white privilege" og strukturell rasisme, eller med underforstått forakt for Hvite arbeidere, som beskrives som, tross alt, privilegerte, rasistiske og/eller genetisk underlegne. Dette innebærer at etnomasochismen egentlig er uforenelig med et klassisk venstreorientert syn på historien, selv om det er på venstresiden den har sine fleste tilhengere.

Etnomasochismen anser også at historien har et Mål. Dette målet er det flerkulturelle samfunnet. Det finnes etnomasochister som går lengre, og ser sin egen rases utryddelse som målet, men disse later til å være en minoritet.

Trykk på bildet for større versjon

Menneskesyn

Etnomasochismens menneskesyn er rasistisk, kollektivt og hierarkisk, ettersom det bygger på troen på kollektiv skyld. Det sentrale begrepet i etnomasochismen er Skyld. Skyld er kjernen i relasjonen mellom Hvite og Fargede. Men samtidig er det tvilsomt om dette er hele sannheten, ettersom vi allerede har sett at etnomasochisten blankt ignorerer de Fargedes "skyld" til de Hvite. Kanskje er skyldtenkningen derfor en etterrasjonalisering, og det opprinnelige er et negativt syn på Hvite?

Etnomasochismen mener at de Hvite er underlegne på grunn av sine handlinger. Dette kommer også til uttrykk gjennom synet på Hvites kollektive selvbevissthet (nasjonalisme). Slik nasjonalisme ses med stor mistenksomhet, ettersom at bildet av Hvite er negativt. Hvit nasjonalisme, eller kollektiv selvbevissthet og identitet i noen annen form enn den kollektive skammen, ses derfor som uakseptabelt. Synet på de Hvite er så negativt at Hvit identitet ses som grobunn for folkemord. Så snart den Hvite slutter å skamme seg, så begynner han å myrde, voldta og gjøre andre folk til slaver. Derfor ses Hvit identitet som noe farlig, som noe de Hvite ikke har rett på med tanke på hva de har gjort, og som noe som må forhindres. Hvit nasjonalisme er derfor forbudt og et definisjonsmessig onde, mens Farget nasjonalisme aksepteres. Dette er kanskje det mest tydelige eksemplet på etnomasochismens dobbeltmoralske regler.

 Tyske "antifascister" feirer den allierte bombingen av Tyskland. Bevegelsen bak demonstrasjonen skal ha ros for å være mer ærlig og direkte enn andre, og bærer ganske enkelt navnet "Antideutsche".

Etnomasochismen står i et problematisk forhold til rasenihilismen (troen på at det ikke finnes menneskeraser, eller at disse ikke har noen betydning). Normalt dominerer etnomasochismen, gjennom at det kan hevdes at "nordmenn" ikke finnes, men samme fornektelse rammer ikke somaliere eller kinesere. Rasenihilismen framstår altså som et våpen som kan rettes mot Hvite grupper ved behov, men samtidig noe man som etnomasochist kanskje egentlig ikke tror på selv.

Etnomasochismens tro på kollektiv skyld innebærer også at etnomasochisten ikke bare kan leve med at Hvite rammes av Fargede overgrep i dag, men at det også er noe forventet og positivt. Normalt mener etnomasochisten at de Hvites Skyld skal betales gjennom statlige program, gjennom masseinnvandring, kvotering, bistand og lignende, men individuelle overgrep ses som akseptabelt. Viktigst er ihvertfall at disse overgrepene ikke blir kjent av en større allmenhet, ettersom det da kan føre til tilbakeslag for den etnomasochistiske ideologien. Mange etnomasochister later ihvertfall til å kjenne tilfredsstillelse, både moralsk og følelsesmessig, når Hvite vanskeligstilles på ulike måter. I ekstreme tilfeller også når de skades. Dette ettersom det ses som rettferdig, som en betaling av Skylden.

Svenske "antifascister" demonstrerer mot en minnemarkering for Daniel Wretström, en 17-årig skinhead som ble drept av en innvandrergjeng i 2000.

Cui bono?

Samtidig som etnomasochismen later til å proklamere Hvit underlegenhet, finnes det et innslag av Farget underlegenhet i dens historiebeskrivelse. Først og fremst ettersom de Fargede åpenbart ikke lyktes i å forsvarere seg mot Hvite overgrep, men også ettersom det fortsatt anses å være slik. Fargede anses nemlig for å ha behov for beskyttelse og veiledning av utvalgte Hvite grupper for at den historiske Skylden skal kunne betales. Dette er en elitistisk side av etnomasochismen som sjelden gjennomskues, og som bare kan forklares utifra en maktanalyse. De Hvite kan altså deles inn i en innviet gruppe, som har forstått og tatt til seg etnomasochismen, og en ikke-innviet gruppe.

Disse utvalgte Hvite gruppene betraktes nemlig som innviet i etnomasochismens mysterier, og har derfor en historisk oppgave. En mulig tolkning blir derfor at etnomasochismen for dem er en måte å forhindre Hvite fra å protestere mot politikken de vil føre, samtidig som de kan gi symbolske gaver til Fargede grupper som til gjengjeld blir lojale mot dem. Etnomasochistiske uttalelser blir da en måte å styre Fargede befolkninger på, en måte som holder dem rolige. I så fall er også etnomasochismen et uttrykk for "vilje til makt". Men situasjonen er kompleks.

Konklusjon?

Det bestående inntrykket etter forsøket på å kartlegge etnomasochismen blir altså at det er svært vanskelig. Rasenihilismen, skyldtenkningen, rasismen, alt virker mer som våpen rettet mot de hvite, enn noe gjennomtenkt. Så snart de kan rettes mot de fargede, settes de nemlig til side. Grunnleggende for etnomasochismen er altså et negativt syn på hvite, alt annet er sekundært, unnskyldninger for å kunne forsvare det negative selvbildet. Det er en følelse, ikke et konsekvent og gjennomtenkt verdensbilde. Men hvorfor har den da oppstått? Hvordan oppsto denne patologiske, syke situasjonen hvor europeerne begynte å hate seg selv? 

Det virker ihvertfall som at etnomasochismen er intimt knyttet til den nye, venstreorienterte herskerklassen som tok over både den akademiske verdenen, media og mange myndigheter etter 1968. En bok som kan anbefales i denne sammenheng er The Strange Death of Marxism av professor Paul Gottfried.

Det finnes sikkert også psykologiske teorier som kan være brukbare for å forstå etnomasochismen bedre. Anarkisten Hakim Bey sin gamle artikkel om hvordan multikulturalismen er et redskap for å holde befolkninger rolige og underordnede kan sikkert også brukes som utgangspunkt i en maktanalyse av de virkelige interessene bak denne massepsykosen. Forskjellene mellom mitt standpunkt og Bey sitt er store, men artikkelen er fortsatt verdt å lese. 

Ettersom at etnomasochismen blir en naturlig og ubevisst del av vår samtids verdensbilde gjennom media og utdanning, så burde også en medieanalyse være givende når man vil forklare den. Det finnes en hel del likheter mellom etnomasochismen og den moderne, mer primitive, varianten av feminismen som også preges sterkt av selvhat og Skyld. En sammenligning ville derfor antageligvis vært givende. Også likhetene med det heteroseksuelle selvhatet og snakket om "homofobi" og "heterosexisme" ville det formodentlig vært givende å analysere, selv om dette er mindre framtredende deler av selvhatets og skyldtenkningens ideologi i den moderne vestlige verden.