Etnomasochismen

Etniske briter markerer 200-årsjubileet for avskaffelsen av slavehandel ved å iføre seg lenker og t-skjorter med teksten "So Sorry".

Europas folk, både i urhjemmet og på de nye kontinentene, ser i dag på seg selv med skepsis, mistenksomhet og skam. Denne grunnleggende følelsen av verdiløshet og historisk skyld har ført til at den tause majoriteten aksepterer at landene deres gradvis tas over av andre folk, at dens svakeste medlemmer utsettes for diverse overgrep, og at den framstilles på en negativ måte i media. Det kommer også til uttrykk ved at veldig mange euroopere later til å være "forhåndsprogrammerte" til å si noe negativt om sitt eget folk så snart de skal uttale seg om det. Listen kan gjøres lang over hva det har ført til, men de fleste av oss er allerede veldig klare over det. Derfor kan det være av større interesse å prøve seg på en beskrivelse og en analyse av dette negative synet på eget folk som i dag er så utbredt i Europa. Denne artikkelen påberoper seg ikke noen som helst vitenskapelighet, men har kun som formål å innlede en mer teoretisk diskusjon om hva dette negative synet egentlig er for noe. Det negative grunnsynet på ens eget (hvite) folk har av den franske tenkeren Guillaume Faye blitt kalt for etnomasochisme, og det er også navnet som kommer til å brukes her. Ettersom at etnomasochismen sjelden er noe mennesker er fullt bevisste på, men er mer en følelsesmessig tilstand, kan det være vanskelig å definere den, men den følgende teksten er ihvertfall et forsøk på å identifisere noen tilbakevendende tema. Det er et helt verdensbilde som skal beskrives og kartlegges, noe som alltid er vanskelig. Teksten kommer garantert til å overse viktige sider av saken og viktige sammenhenger, så tips og konstruktiv kritikk settes pris på.

Historiesyn

Etnomasochismen utgår fra at mennesker kan deles inn i raser og etniske grupper. En vanlig inndeling er Hvite og Fargede (altså alle som ikke er Hvite, og her medregner etnomasochismen også arabere, tyrkere, jøder og lignende). Etnomasochismen kan altså defineres som en variant av rasistisk tenkning, men en avvikende sådan. Det er altså ikke et individualistisk verdenssyn.

Etnomasochismen utgår også fra en forestilling om kollektiv skyld. Det er vanskelig å avgjøre om denne kollektive skylden er en primær eller sekundær del av etnomasochismen, ettersom dens tilhengere ofte blir opprørte når tanken om kollektiv skyld anvendes på Fargede. Kollektiv skyld anvendes altså først og fremst på Hvite.

Etnomasochismens beskrivelse av historien er det som av de postmoderne kalles en Stor Fortelling, altså en fortelling med en handling og en mening. Handlingen i historien tolkes av etnomasochisten som at de Hvite har begått et antall umenneskelige overgrep mot de Fargede. Dette bygger på et svært selektivt utvalg av historiske hendelser. Man velger konsekvent ut overgrep med Hvite overgripere og Fargede ofre, mens Fargede overgripere og Hvite ofre konsekvent ignoreres. Dette er blant annet grunnen til at Jødeutryddelsene, Korstogene mot muslimer, den europeiske Kolonialismen, det nord-amerikanske Slaveriet og den samtidige Diskrimineringen og Rasismen har en så sentral plass i vår felles myteverden i dag. Det er også grunnen til at den muslimske invasjonen av Europa og India, jødenes rolle i slavehandelen, den urgamle slavehandelen i Afrika og afrikaneres rolle i både kolonialisme og slavehandel, ses som uinteressant og at det ikke f.eks. lages noen filmer om disse fenomenene. Tvert imot ser etnomasochisten det som suspekt om noen velger å ta opp disse fenomenene. For hvorfor velger denne noen å gjøre det, hvilken skjult agenda har vedkommende?

Samtidig inneholder etnomasochismen en skjult rasisme, ettersom det er de Hvite som ses som historiens subjekt, som de eneste som virkelig har påvirket historien. Andre raser har mest blitt passivt utsatt for ulike ting.

Etnomasochismen har et etnisk og rasemessig perspektiv. Det innebærer at klasseperspektiv blir uinteressante. De Hvite ses som kollektivt ansvarlige for slavehandelen, ikke slavehandlere og kapitalister. Ofrene beskrives også først og fremst som Fargede, og de mange Hvite slavene ses som uviktige og uinteressante. Det innebærer også at den Hvite arbeiderklassen blir noe av en anomali, et merkelig unntak, i det etnomasochistiske verdensbildet. For hvis Hvite er så privilegerte, hvordan kan det da ha seg at det finnes underprivilegerte Hvite? Etnomasochisten løser dette på ulike måter, enten med teorier om "white privilege" og strukturell rasisme, eller med underforstått forakt for Hvite arbeidere, som beskrives som, tross alt, privilegerte, rasistiske og/eller genetisk underlegne. Dette innebærer at etnomasochismen egentlig er uforenelig med et klassisk venstreorientert syn på historien, selv om det er på venstresiden den har sine fleste tilhengere.

Etnomasochismen anser også at historien har et Mål. Dette målet er det flerkulturelle samfunnet. Det finnes etnomasochister som går lengre, og ser sin egen rases utryddelse som målet, men disse later til å være en minoritet.

Trykk på bildet for større versjon

Menneskesyn

Etnomasochismens menneskesyn er rasistisk, kollektivt og hierarkisk, ettersom det bygger på troen på kollektiv skyld. Det sentrale begrepet i etnomasochismen er Skyld. Skyld er kjernen i relasjonen mellom Hvite og Fargede. Men samtidig er det tvilsomt om dette er hele sannheten, ettersom vi allerede har sett at etnomasochisten blankt ignorerer de Fargedes "skyld" til de Hvite. Kanskje er skyldtenkningen derfor en etterrasjonalisering, og det opprinnelige er et negativt syn på Hvite?

Etnomasochismen mener at de Hvite er underlegne på grunn av sine handlinger. Dette kommer også til uttrykk gjennom synet på Hvites kollektive selvbevissthet (nasjonalisme). Slik nasjonalisme ses med stor mistenksomhet, ettersom at bildet av Hvite er negativt. Hvit nasjonalisme, eller kollektiv selvbevissthet og identitet i noen annen form enn den kollektive skammen, ses derfor som uakseptabelt. Synet på de Hvite er så negativt at Hvit identitet ses som grobunn for folkemord. Så snart den Hvite slutter å skamme seg, så begynner han å myrde, voldta og gjøre andre folk til slaver. Derfor ses Hvit identitet som noe farlig, som noe de Hvite ikke har rett på med tanke på hva de har gjort, og som noe som må forhindres. Hvit nasjonalisme er derfor forbudt og et definisjonsmessig onde, mens Farget nasjonalisme aksepteres. Dette er kanskje det mest tydelige eksemplet på etnomasochismens dobbeltmoralske regler.

 Tyske "antifascister" feirer den allierte bombingen av Tyskland. Bevegelsen bak demonstrasjonen skal ha ros for å være mer ærlig og direkte enn andre, og bærer ganske enkelt navnet "Antideutsche".

Etnomasochismen står i et problematisk forhold til rasenihilismen (troen på at det ikke finnes menneskeraser, eller at disse ikke har noen betydning). Normalt dominerer etnomasochismen, gjennom at det kan hevdes at "nordmenn" ikke finnes, men samme fornektelse rammer ikke somaliere eller kinesere. Rasenihilismen framstår altså som et våpen som kan rettes mot Hvite grupper ved behov, men samtidig noe man som etnomasochist kanskje egentlig ikke tror på selv.

Etnomasochismens tro på kollektiv skyld innebærer også at etnomasochisten ikke bare kan leve med at Hvite rammes av Fargede overgrep i dag, men at det også er noe forventet og positivt. Normalt mener etnomasochisten at de Hvites Skyld skal betales gjennom statlige program, gjennom masseinnvandring, kvotering, bistand og lignende, men individuelle overgrep ses som akseptabelt. Viktigst er ihvertfall at disse overgrepene ikke blir kjent av en større allmenhet, ettersom det da kan føre til tilbakeslag for den etnomasochistiske ideologien. Mange etnomasochister later ihvertfall til å kjenne tilfredsstillelse, både moralsk og følelsesmessig, når Hvite vanskeligstilles på ulike måter. I ekstreme tilfeller også når de skades. Dette ettersom det ses som rettferdig, som en betaling av Skylden.

Svenske "antifascister" demonstrerer mot en minnemarkering for Daniel Wretström, en 17-årig skinhead som ble drept av en innvandrergjeng i 2000.

Cui bono?

Samtidig som etnomasochismen later til å proklamere Hvit underlegenhet, finnes det et innslag av Farget underlegenhet i dens historiebeskrivelse. Først og fremst ettersom de Fargede åpenbart ikke lyktes i å forsvarere seg mot Hvite overgrep, men også ettersom det fortsatt anses å være slik. Fargede anses nemlig for å ha behov for beskyttelse og veiledning av utvalgte Hvite grupper for at den historiske Skylden skal kunne betales. Dette er en elitistisk side av etnomasochismen som sjelden gjennomskues, og som bare kan forklares utifra en maktanalyse. De Hvite kan altså deles inn i en innviet gruppe, som har forstått og tatt til seg etnomasochismen, og en ikke-innviet gruppe.

Disse utvalgte Hvite gruppene betraktes nemlig som innviet i etnomasochismens mysterier, og har derfor en historisk oppgave. En mulig tolkning blir derfor at etnomasochismen for dem er en måte å forhindre Hvite fra å protestere mot politikken de vil føre, samtidig som de kan gi symbolske gaver til Fargede grupper som til gjengjeld blir lojale mot dem. Etnomasochistiske uttalelser blir da en måte å styre Fargede befolkninger på, en måte som holder dem rolige. I så fall er også etnomasochismen et uttrykk for "vilje til makt". Men situasjonen er kompleks.

Konklusjon?

Det bestående inntrykket etter forsøket på å kartlegge etnomasochismen blir altså at det er svært vanskelig. Rasenihilismen, skyldtenkningen, rasismen, alt virker mer som våpen rettet mot de hvite, enn noe gjennomtenkt. Så snart de kan rettes mot de fargede, settes de nemlig til side. Grunnleggende for etnomasochismen er altså et negativt syn på hvite, alt annet er sekundært, unnskyldninger for å kunne forsvare det negative selvbildet. Det er en følelse, ikke et konsekvent og gjennomtenkt verdensbilde. Men hvorfor har den da oppstått? Hvordan oppsto denne patologiske, syke situasjonen hvor europeerne begynte å hate seg selv? 

Det virker ihvertfall som at etnomasochismen er intimt knyttet til den nye, venstreorienterte herskerklassen som tok over både den akademiske verdenen, media og mange myndigheter etter 1968. En bok som kan anbefales i denne sammenheng er The Strange Death of Marxism av professor Paul Gottfried.

Det finnes sikkert også psykologiske teorier som kan være brukbare for å forstå etnomasochismen bedre. Anarkisten Hakim Bey sin gamle artikkel om hvordan multikulturalismen er et redskap for å holde befolkninger rolige og underordnede kan sikkert også brukes som utgangspunkt i en maktanalyse av de virkelige interessene bak denne massepsykosen. Forskjellene mellom mitt standpunkt og Bey sitt er store, men artikkelen er fortsatt verdt å lese. 

Ettersom at etnomasochismen blir en naturlig og ubevisst del av vår samtids verdensbilde gjennom media og utdanning, så burde også en medieanalyse være givende når man vil forklare den. Det finnes en hel del likheter mellom etnomasochismen og den moderne, mer primitive, varianten av feminismen som også preges sterkt av selvhat og Skyld. En sammenligning ville derfor antageligvis vært givende. Også likhetene med det heteroseksuelle selvhatet og snakket om "homofobi" og "heterosexisme" ville det formodentlig vært givende å analysere, selv om dette er mindre framtredende deler av selvhatets og skyldtenkningens ideologi i den moderne vestlige verden.

Ja, la oss snakke om norske verdier

I anledning valgkampen har SV lansert en kampanje hvor de oppfordrer til debatt om norske verdier. Diskusjoner rundt slike spørsmål i Norge preges alltid av misforståelser, noe som skyldes at samme begrep, "norsk", brukes for å beskrive et statsborgerskap, en kultur og en etnisitet. Dette fører naturligvis til begrepsforvirring; etniske nordmenn blir forsøkt overbevist om at statsborgerskapet er sakens kjerne og at de to øvrige egentlig ikke eksisterer. Dette fører blant annet til at det blir umulig for innvandrere å bli nordmenn, ettersom det finnes, minst, to definisjoner av det norske. Den offentlige, som alle vet er en velvillig illusjon, og den virkelige. Når alle får være nordmenn på liksom kan ingen bli det på ordentlig. En genuin diskusjon om det norske må altså gå noe dypere. I sammenheng med nasjonaldagen ser vi også forsøk på å konstruere en mer "inkluderende" nasjonalfølelse (her kan man også nevne den stadig mer vanlige taktikken å beskrive Fremskrittspartiets politikk som "unorsk"). Samtidig er den definisjonen av norskhet de fleste politikerne kommer med så innholdsløs at vi i praksis snakker om liberale verdier med litt symbolsk pynt i stil med bunad og et norsk flagg. Behovet for en virkelig diskusjon om det norske er altså stort, både for identitetsløse nordmenn og for innvandrere som vil bli en del av det på ordentlig.

En god måte å innlede en slik diskusjon på kan være å identifisere noen typisk norske egenskaper. Kulturens ytre kjennetegn kan forandres over tid, men de verdiene de uttrykker er mindre foranderlige. Verdt å notere er at disse egenskapene har tatt form i en gitt etnisk gruppe med visse gitte egenskaper, blant annet kan man mistenke at det høye nord-europeiske IQ-nivået har forsterket noen av dem (slik som selvbeherskelsen). Nordmennene kan også betraktes som en urbefolkning, det påstås iblant nedlatende at vi "bodde i huler" mens andre kulturer bygde pyramider. Mer korrekt ville det vært å konstatere at vi levde i harmoni med naturen mens andre kulturer allerede hadde utviklet seg til krigerske og miljøødeleggende slavesamfunn. Denne harmonien er historisk sett ikke særlig langt unna, og kan sannsynligvis forklare slikt som nordmenns forhold til naturen og det gode forholdet mellom kjønnene som med litt godvilje fører tankene hen til visse "naturfolk".

Enkelhet og selvbeherskelse

"Tomme tønner skramler mest" 

- Gammelt ordtak

Et tilbakevendende norskt trekk er å etterstrebe en enkel stil og selvbeherskelse. Historisk sett har det kommet til uttrykk i de dødsforaktende vikingenes bedrifter, og i den enkle stilen mange norske konger har etterstrebet. Man kan her nærmest snakke om en preussisk stil, et slektskap med den tidlige romerske antikken. Ola/Kari Nordmann vil ikke prøve å framstå som noe han eller hun ikke er, og ser med en viss forakt på den som kommer med høylytt skryt. Dette er et trekk som til en viss grad har blitt underminert av kulturens amerikanisering, og det har slått over noe i den såkalte janteloven, men det er en grunnleggende sympatisk innstilling. En tradisjonalist som Julius Evola ville sett det norske ønsket om klarhet, kontroll og enkelhet som positivt, selv om janteloven også kan gi grobunn for det Nietzsche kalte slavemoral. 

Dette ønsket om selvbeherskelse kommer også til uttrykk i konfliktsituasjoner. For en nordmann er det ofte et nederlag å være den som først hever stemmen, den som mister humøret, og en del av forakten for kvinnemishandlere bunner i at det er tegn på manglende selvkontroll. I moderne tid blir en negativ følge av dette at mange nordmenn overhodet ikke kan håndtere konflikter eller sterke følelser, noe som kommer til uttrykk gjennom en viss konfliktskyhet. Denne viljen til selvdisiplin kan også, av nordmenn og andre, feiltolkes som "kjedelig". Ola/Kari Nordmann kan også framstå som blyg og innadvendt, også dette henger sammen med selvkontrollen. 

Den indre spenningen som er en følge av ønsket om selvdisiplin, medaljens bakside, er den norske alkoholkulturen. Med jevne mellomrom gir Ola og Kari Nordmann slipp på kontrollen, noe som ofte får uønskede konsekvenser. Denne alkoholkulturen er ofte den siden av den norske kulturen som innvandrere har vanskeligst for å sympatisere med, en full nordmann er vanskelig å respektere og når det dessuten dreier seg om større grupper blir det en virkelig utfordring. 

Ordenssans

I tillegg til enkelheten og selvdisiplinen har Ola og Kari Nordmann en sterk ordenssans. Den har bidratt til en imponerende arbeidsmoral, så vel som evnen til å skape et over lengre tid fungerende byråkratisk system. Uten en disiplinert befolkning med ordenssans er det tvilsomt om den norske velferdsstaten hadde fungert like bra (her kan man også nevne det upersonlige trekket ved den "preussiske" stilen, nok en forutsetning). Det kan også forklare det norske køsystemet. Også dette trekket har blitt underminert av anonymiseringen, og av kulturens amerikanisering. 

I dag kommer den norske ordenssansen også til uttrykk gjennom interessen for hjemmeinnredning og hagearbeid. Ola og Kari Nordmann vil gjerne skape og ordne et mikrokosmos, i dag i form av et koselig hjem med et antall husdyr. De vil forme og organisere en egen liten verden, en verden hvor de også vil kunne være i fred.

Individualisme og konformitet

I tiden da folk i Midt-Østen allerede førte blodige kriger hvor kun de mest gruppelojale overlevde, kjempet nordeuropeerne mot elementene. De førstnevnte kom derfor til å utvikle kulturer med sterke kollektivistiske trekk, i tillegg til aggressive tendenser. I det gamle Nord-Europa ble andre trekk belønnet, og vi har i dag en viss mangel på kollektivisme som istedet har blitt erstattet med individualisme og altruisme. 

Her må man også nevne rollen gjensidighet har mellom individet og kollektivet i Norge. Forutsetningen for den norske velferdsstaten er gjensidighet, dagens bidragsmottakere er morgendagens skattebetalere og vice versa. Når vi får en situasjon der bevisstheten vokser om at visse etniske grupper er både dagens og morgendagens bidragsmottakere, kommer mangelen på gjensidighet til å føre til konflikter (her kan man tillegge at opplevd mangel på gjensidighet var kjernen i den historiske antisemittismen og "antiziganismen", og hvor eksplosive de var vet vi). 

En konsekvens av individualismen, medaljens bakside, er en tendens til konformisme. Ola og Kari Nordmann har lett for å påvirkes av andre, og også lett for å assimileres inn i andre kulturer når de forlater Norge. Dette, koblet til en typisk norsk idealisme, har gjort at nordmenn ofte tar dominerende trender lengre enn andre. Vi fører en kulturmarxistisk preget politikk som gjør at omverdenen betrakter oss med bekymret forundring. 

Diverse

Noe annet som burde være vel kjent er kvinnens historisk gode stilling i Norge. Dette er noe som skiller Norge fra mange andre land, og dette går langt tilbake i vår historie. Det er ingen tilfeldighet at feminismen oppsto i Nord-Europa, selv om den i ettertid ofte har fått en negativ innflytelse på samfunnene våre.

Man kan også identifisere det norske forholdet til naturen, og ikke minst dyrene. Andre folk kaller med forakt nordeuropeere for "dog lovers", eller alternativt betrakter hunder som urene dyr, men for mange nordmenn er hunden et kjært familiemedlem. Man kan her også nevne nordmenns interesse for naturprogram på TV, dragningen mot "landet", og generelt den tiden som tilbringes ute i naturen (uansett om vi snakker om utendørsbading, bærplukking eller jakt). Like lite som det var en tilfeldighet at feminismen oppsto i Nord-Europa var det en tilfeldighet at miljøbevegelsen og dyrerettighetsbevegelsen gjorde det, eller black metal-sjangeren for den saks skyld.

Så for å oppsummere nordmenns positive sider inkluderer disse blant annet selvdisiplin, en enkel stil uten overdrivelser, en følelse for natur og dyr, arbeidsmoral, evne til å organisere et harmonisk samfunn, og kvinnens gode stilling. Blant de mindre positive sidene kan man nevne en usunn alkoholkultur, konformitet og en manglende evne til å trenge dypere i virkeligheten enn dens overfladiske skinn. For den som kan identifisere flere typisk norske trekk er bloggen utrustet med en kommentarfunksjon. Et godt spor kan i så fall være den norske solidariteten, som kan antas å ligge bak vår relative mangel på interne konflikter og vår relativt godt utviklede velferdsstat. Man kan også sammenligne den norske mentaliteten med de andre nordiske landene, man finner da både likheter og forskjeller (sammenlignet med nordmannen er dansken noe av en livsglad anarkist, og hos finnene er naturfølelsen ofte mer markert). Norsk seksualitet og humor er andre tema som kan diskuteres videre.

Musikktips: Agalloch

En europeisk renessanse forutsetter at europeerne finner tilbake til sine røtter, og kan skape nytt med utgangspunkt i dem. Av stor interesse er da eksempelvis kunstnere som Odd Nerdrum og artister som Von Thronstahl. Man kan også identifisere musikksjangre som mer tydelig enn andre inngår i en europeisk tradisjon hva gjelder tematikk og estetikk. Flere av de mange metalsjangrene kan her nevnes, og ikke minst neofolksfæren.

Et interessant band i denne sammenheng er amerikanske Agalloch, med sine røtter i metalsfæren har de gradvis rørt seg mer og mer i retning neofolk. I intervjuer har de også nevnt sin beundring for neofolkband som Sol Invictus, Death in June, Current 93 og Blood Axis (i tillegg til skandinaviske band som Burzum, Ulver og Kent).

Et tilbakevendende tema i Agallochs musikk, og kunsten de anser som en organisk del av hver plate, er naturen og dens ikke-menneskelige, nærmest sakrale kvaliteter. I flere av deres verk er mennesket så fraværende at det heller ikke finnes noen vokale innslag, noe som også er fullt logisk. For å finne tilbake til det virkelige, det primale og det sakrale, må man av og til forlate det voksende distraksjonsmomentet som er det menneskelige samfunnet og alle dets skapelser. Agalloch fører her tankene hen til Theodore Kaczynski og Pentti Linkola. Agalloch kan i mange tilfeller være passende for å belyse koblingen mellom natur og estetikk, klima og mentalitet. De nord-europiske folkene har blitt formet av den harde nordiske vinteren i like høy grad som av den vakre nordiske sommeren, og flere av Agallochs verk er som skreddersydd for den nordiske vinteren.

"Agalloch embraces nature because we are siding with what is essentially the victim in a relationship where humankind is a disease. Humanity is inherently self-destructive. The best way to separate myself from what I see as a biologically flawed being is to embrace the very thing these individuals seem bent on destroying."

- Agalloch, intervju

For den som for eksempel kun har stiftet bekjentskap med de mer "harry" aspektene av metalkulturen som kan oppsummeres med ordet "drekka" kan Agallochs mer eksperimentelle og høykulturelt forankrede musikk framstå som en overraskelse. Bandmedlemmene har akademiske bakgrunner, og inspireres i musikken sin blant annet av filmskapere som Ingmar Bergman. De har også laget en EP inspirert av den klassiske filmen The Wicker Man.

Agalloch er ikke et politisk band, men formidler en følelse for naturen og en estetikk som bare kan beskrives som nord-europeisk og hedensk. Melankoli, ensomhet og vemod er naturlige innslag i musikken. Man kan også ane et kritisk syn på de monoteistiske tradisjonene hos Agalloch, bandet har blant annet gjort uttalelser som "I truly believe that without the abuse of Christianity, Islam or Judaism, we'd be better off as a species. A heathen world is a better world" og en cover av klassikeren Kneel to the Cross av Sol Invictus.

For å oppsummere er det altså et kvalitativt og givende band, med en europeisk estetikk og følelse for naturen. Avslutningsvis kan jeg liste opp noen av mine personlige favoritter:

"Overall, I have a positive outlook for the future of Metal. But, as Boyd Rice would say, we need a gardener - a brutal gardener." 

- Agalloch

Stem for dine barnebarn

Om 10 dager er det stortingsvalg. Før valget fôres vi alle med reklame, debatter, valgspesialer, og annet. Men på valgdagen kan det være lurt å distansere seg fra all informasjonen som har fylt eteren, og istedet fokusere på ting som er viktig i virkeligheten. I følge den konservative samfunnsfilosofen Edmund Burke består et samfunn både av de døde, de levende og de enda ufødte, og når vi velger en politisk vei må vi også ta hensyn til de som ikke kan stemme denne gangen. Vi kan eksempelvis ikke ødelegge norsk natur og økonomi på en slik måte at det rammer våre barn og barnebarn, ei heller kan vi føre en politikk som er et hån mot alt forfedrene våre ofret for vår skyld.

At forfedrene våre ville snudd seg i gravene sine om de så hvordan samfunnet har blitt fullt av alt fra amerikansk reklame og moskeer til homoparader og merkelig offentlig kunst kan man kanskje se gjennom fingrene på, om man opplever at slike innslag i samfunnet er veldig viktige. Vanskeligere er det å forsone seg med norsk eldrepolitikk. Demente som virrer omkring nakne og ensomme på låste avdelinger, fattige pensjonister som knapt får endene til å møtes, slikt er også et resultat av politiske valg og prioriteringer. I vårt land prioriterer vi helt enkelt en innvandringspolitikk som koster mye penger, og da blir det mindre igjen til pensjonistene. De sistnevnte er heller ikke noen spesielt høylytt gruppe. Men fra Burkes perspektiv står vi i gjeld til dem, da de gjennom sitt harde arbeid har lagt grunnlaget for dagens velstand.

Situasjonen er likartet når det gjelder de enda ufødte, og de som enda er for unge til å stemme. Fra Burkes perspektiv skylder vi også dem noe, våre barn og barnebarn. Når vi stemmer bør vi tenke over hvordan vår stemme påvirker dem. Ulike politiske valg er mer eller mindre vanskelig å reversere i ettertid. Om vi velger et parti som ikke ruster opp veiene går det an å fikse ved neste valg. Om vi velger et parti som misligholder utdanningspolitikken eller statsfinansene tar det noe lengre tid å rette opp, selv om det ikke er umulig. Men om vi fører en politikk som forandrer befolkningssammensetningen er det betydelig vanskeligere å angre.

Innvandringspolitikken vår fører til at landet som skal arves av våre barn og barnebarn er et land hvor de utgjør en etnisk gruppe blant flere. Et slikt samfunn er alltid mindre trygt og mindre velfungerende enn et etnisk homogent samfunn. I et slikt samfunn finnes alltid den interetniske volden som en innebygd mulighet, uansett om det er snakk om angrep mot ungdommer på byen og opptøyer, eller full borgerkrig av typen vi har sett i Jugoslavia, Rwanda og de fleste andre fleretniske stater. Man bør altså spørre seg om det ikke er et svik mot barna og barnebarna å stemme på partier med en innvandringspolitikk som fører til dette.

For å kunne stemme for sine barn og barnebarn må man bryte med indoktrineringen vi har blitt utsatt for i mange år, en indoktrinering som har gitt oss feil prioriteringer. Det er en indoktrinering som har fått oss til å tro at det er mer prisverdig å bry seg om fullstendig fremmede mennesker enn familie, slektninger og landsmenn. Men når vi tenker etter innser de fleste av oss at den som hjelper en fullstendig fremmed på sine egne barns bekostning er syk. Fra et slikt perspektiv er hele det norske samfunnet sykt. De fleste tar hensyn til barnas ønsker når de velger slikt som hvor de skal bo og hvor de skal gå på skole. Hvorfor er det da feil å ha deres framtid i bakhodet også når man stemmer?

Det er også en indoktrinering som bygger på hybris, en indoktrinering som gjør gjeldende at Norge er det eneste landet verdt å leve i. Den bygger på at det er bedre å leve som etnisk underklasse på Grønland i Oslo enn som middelklasse i Irak, Somalia og Afghanistan. Når vi tenker etter innser vi at slik er det naturligvis ikke, mennesker trives bedre i sine egne kulturer, omgitt av sine egne. Det er dog også en indoktrinering som reduserer mennesker. Kanskje kan det framstå som søtt når et voksent menneske reduseres til et barn som må lære seg alt på nytt, fra språket til gjeldende normer. Men når vi tenker etter ligger det et mildt sagt suspekt menneskesyn bak når visse nordmenn ser dette som søtt. "Ah, how cute. 'E thinks 'e's Norwegian".

I årets stortingsvalg er det altså på tide å bryte med denne usunne indoktrineringen som sier at man ikke får tenke på sine barn og barnebarn når man stemmer, at det er bedre å bo i Norge enn noe annet land, og at det er veldig enkelt å bli norsk. Det er tid for å stemme med barnas framtid i bakhodet, og fortsatt masseinnvandring ligger ikke i deres interesse. Mer komplisert enn det er det ikke.

Godt valg.

Venstresiden og NATO

Så ser det altså ut til at vi vil få en vestlig intervensjon i Syria likevel. Under forrige NATO-krig mot Libya for to år siden gjorde en urovekkende utvikling seg synlig i deler av den norske venstresiden. SV med Kristin Halvorsen i spissen stilte seg i stor grad positive til norsk deltagelse, og den såkalt rødgrønne regjeringen var tilsynelatende ivrig etter å framstå som, for å bruke Pål Steigans formulering, "den mest krigsvillige gutten i NATO-klassen".

Man kunne oppsummert med å si at deler av den norske venstresiden ser for mye på TV, og at dette påvirker deres evne til analyse negativt. Men det finnes også andre konklusjoner å dra av det hele. For det første er denne tilnærmingen til USA en bredere trend på den europeiske venstresiden, som eksempelvis nådde Frankrike for flere årtier siden. På samme måte er det en bredere europeisk trend at det er den såkalte ekstreme høyresiden som framstår som mest kritisk til amerikansk politikk (om man nå virkelig kan betegne Jobbik eller Front National som "ekstreme" når det ikke er de som bomber suverene nasjoner, men det er en annen diskusjon).

USA eller Europa

Flere observatører har bemerket at USA er den verste allierte Europa kunne hatt. Etter andre verdenskrig erstattet USA europeiske eliter med pro-amerikanske motparter (på en måte som kom til å bli en modell for politikken i Irak og Afghanistan). USA gikk også aktivt inn for at europeiske land skulle miste koloniene sine (slik at de istedet kunne havne under amerikansk hegemoni, som eksemplet Vietnam illustrerer). Vår transatlantiske alliansepartner motarbeidet også europeiske ledere som ble for selvstendige, som de Gaulle, og alle tendenser til ekte europeisk samarbeid. Samtidig har de fleste av de såkalt politisk korrekte ideologiene, fra radikalfeminisme og multikulturalisme til institusjonalisert "antifascisme", sin opprinnelse i amerikansk collegemiljø og borgerrettighetsbevegelse. Også det meste av den såkalte populærkulturen har sin opprinnelse i USA. Man kan uten å overdrive beskrive dagens Europa som kolonisert av USA både politisk, kulturelt og sosialt. Samarbeidet med, og dominansen fra, USA har forsterket denne situasjonen.

Dette passer inn i et globalt mønster, der USA ofte jobber for å motvirke fremveksten av regionale stormakter. Bombekrigen mot Serbia var et eksempel på dette, det samme gjelder krigen mot Iran som fortsatt er en stadig trussel.

Perspektiv på Libya

"Norge støtter en FN-ledet verden, og da er bruk av militær makt av og til nødvendig." 

- Jens Stoltenberg

Eksemplet Libya passer også godt inn i amerikansk utenrikspolitikk. Oberst Gaddafi førte gjennom årtier en selvstendig politikk. En del av dette var hans forsøk på å bidra til økt afrikansk samarbeid, noe som av naturlige årsaker framsto som en trussel for et USA som i verken Europa eller Afrika vil ha noe annet enn småstater som motparter. Ubekreftede kilder har også påpekt at Gaddafi var i ferd med å innføre gullstandarden, en åpenbar utfordring mot dollaren som bare kan beskrives som overprodusert og overvurdert.

Ser man objektivt på Libya, eksempelvis gjennom UNDPs Human Development Report, finner man at landet under Gadaffi oppnådde en utvikling som er imponerende med tanke på at det historisk sett og ganske nylig var svært fattig. En forventet levealder på 75,5 år kan sammelignes med i-landene. Human Development Index, som veier sammen flere faktorer på velferd, plasserer Libya på 53. plass på en liste over 169 land, noe som også er høyere enn gjennomsnittet for den arabiske verden og eksempelvis Russland.

Etterhvert fikk vi også stadig mer informasjon om opprørerne som nedkjempet Gaddafi. Opprørsledere innrømmet åpent at de hadde krigere fra al-Quaida i sine rekker, noe som forøvrig også er hva den gale tyrannen Gaddafi påsto fra dag én. Hendelser hvor de viste fram skrekkslagne afrikanske gjestearbeidere til media som "krigsfanger" fikk heller ikke den store mediedekningen man skulle forvente. Heller ikke det at propagandaen deres framstilte Gaddafi som jøde og homofil. Når slike ting ikke formidles av media kan man spørre seg hvorfor. Kan det rett og slett være at USA har innsett at det er verdt å satse en del ressurser på å påvirke media?

Svarte gjestearbeidere frigjøres av en libysk opprører

Man kan også spørre seg om innsatsen mot Gaddafi egentlig tjente amerikanske eller europeiske interesser. For USA var han en altfor selvstendig regional aktør, dessuten med kontroll over betydelige naturressurser i form av olje og underjordisk vann. For Europa hadde han fylt en viktig funksjon gjennom å forhindre massiv innvandring fra Afrika over Middelhavet. Krigen i Libya førte altså til at USA fikk enda en operasjonsbase i Nord-Afrika eller i det minste nøytraliserte en besværlig aktør, og at strømmen av mennesker som blir etnisk underklasse i Europa har vokst kraftig. USA - Europa: 1-0, er det fristende å oppsummere det hele med (eller 2-0, om man tar i betraktning at vi var med og betalte for det).

Fenomenet gale tyranner

"Medlemmer av al-Quaida er også gode muslimer." 

- Abdel-Hakim al-Hasidi, libysk opprørsleder

Men er/var ikke både Assad og Gaddafi "gale"? Når vi studerer det spørsmålet nærmere kan vi ikke unngå å berøre andre viktige spørsmål. For det første, hvorfor har det seg at media i rene nyhetsartikler stadig oftere gjør denne subjektive vinklingen, og i overskriftene sine beskriver alt fra Assad og Gaddafi til Charlie Sheen som gale? Om dette er tilfelle kan man mene at utspillene deres burde kunne tale for seg selv. For det andre, det faktum at vi lever i en amerikansk verdensordning. Dette betyr at ledere USA vil ha fjernet alltid vil kunne beskrives som "gale tyranner". 

En nasjon som går sin egen vei i en amerikansk verdensordning kommer nemlig ofte til å ha en svakhet for "cæsarisme", der folkeviljen representeres av en autoritær leder. Vi ser eksempelvis samme fenomen på Cuba og i Iran. Å gå sin egen vei er ikke det enkleste, og slike land har derfor en tendens til å ha sterke ledere. Videre kommer slike nasjoner alltid til å ha problemer med interne konflikter og eksterne trusler. Dette forsterker tendensen til autoritært lederskap, og gjør at det kommer til å finnes eksempler på innskrenkninger av politiske rettigheter for den som vil lete etter dem. I tillegg kommer at mange av disse landene er kulturelt fremmede for europeere, noe som gjør at utspill og retorikk som er fullt naturlige i dem framstår som merkelige for et europeisk publikum (jfr. opprørerpropagandaen hvor Gaddafi ble framstilt som en homofil jøde, den fungerte kanskje lokalt, men om norsk media hadde rapportert flittigere om den ville ikke bildet av opprørerne blitt påvirket i positiv retning). 

Og verden er full av autoritære ledere, med mer eller mindre "gale" trekk. Den eneste forskjellen mellom dem er at visse er alliert med USA, mens andre ses som potensielt selvstendige regionale stormakter. Når Saudi-Arabia intervenerer militært i det urolige Bahrain for å holde sunni-minoriteten ved makten slik at ikke sjia-majoriteten vinner økt innflytelse, er det altså temmelig stille fra både USA og media. Det samme gjelder når antydningene til protester i Saudi-Arabia blir brutalt slått ned på. Det er fullt mulig at både saudiske og bahrainske ledere har gjort "gale" uttalelser, men disse når bare i sjeldne tilfeller et vestlig publikum. Noe som igjen får oss til å mistenke at deler av venstresiden ser for mye på TV, og baserer sitt verdensbilde på en høyst selektiv rapportering.

Alternativet

Vi har altså sett at deler av dagens venstreside har fragått sitt tradisjonelt mer kritiske syn på USA som garantist for en fundamentalt urettferdig verdensordning. Tidligere var det selvsagt for store deler av venstresiden at supermakten som sto for alt fra den brutale håndteringen av gjeldskrisen gjennom IMF og Verdensbanken til gjentatte invasjoner av små land som har forsøkt å gå sin egen vei, var fundamentalt suspekt. Siden den gang har det skjedd noe som har endret prioriteringene. En og annen har hevdet at det er fordi USA nå har en farget president, men forhåpentligvis styres ikke venstresiden av en så simplistisk rasisme at en statsleders hudfarge påvirker synet på et lands politikk. Mer trolig er det at det er mediesamfunnet som nå begynner å få fullt gjennomslag. Medias korte reportasjer vanskeliggjør en mer langsiktig analyse, og gjør at man ikke ser det større bildet (eksempelvis at USA vil kontrollere Midt-Østen og Nord-Afrika, eller den selektive politikken som føres). Istedet ser man kun det umiddelbare, det som formidles av etablerte medier, og reagerer gjennom å føle istedet for å tenke. Med tanke på koblingen mellom etablerte medier og etablerte politiske interesser er dette en farlig utvikling.

Hva er da alternativet til en utenrikspolitikk der vi gang på gang, også med støtte fra den offisielle venstresiden ("men bare denne gangen"), deltar i amerikanske militære eventyr? Dette alternativet antydes av den amerikanske politikken. Der denne preges av å motarbeide regionale stormakter og regionalt samarbeid, og et ønske om å bare ha å gjøre med isolerte småstater, må alternativet preges av regionalisering. Et Afrika som samarbeider står eksempelvis sterkere både på det internasjonale markedet og i relasjonen til alt fra IMF til USA. En slik regionalisering må også omfatte Europa, og vi kan deretter se fram mot en verden som tar form gjennom samarbeid mellom kontinentale blokker istedet for den ensidige, brutale og selektive politikken fra et illegitimt "verdenspoliti". Dette er viktig da USA befinner seg i en nedadgående prosess ikke minst hva gjelder økonomien, noe som gjør at deres dager som verdenspoliti går mot slutten. Derfor må vi begynne å skape en ny verdensordning allerede i dag, en verdensordning som også er mer demokratisk enn den nåværende.


Artikkel refusert av Nyhetsspeilet til fordel for viktigere ting (som utenomjordisk kontakt fra planeten UMMO)

Homolobbyen og det offentlige rommets seksualisering

Dagens innlegg kommer til å ta opp ett tradisjonalistisk syn på fenomenet homofili (det finnes altså mange flere). Dette synet bygger ikke på fordommer, religion eller følelsesmessige reaksjoner, men på et politisk perspektiv.

Historie og tradisjon

For å få et overblikk over noe er det ofte praktisk å begynne med en historisk studie. Vi finner da at synet på bi- og homoseksualitet har variert mellom ulike folk og kulturer. I Nord-Europa ble feminine menn kalt for argr, hvilket var nedsettende. Det fantes også sosiale normer som innebar at man forventet av både menn og kvinner at de skulle stifte familie. I de kristne tradisjonene har synet på homoseksualitet også normalt vært negativt, selv om praksisen har variert historisk (det samme gjelder begge de to andre monoteismene).

Bildet er dog ikke ukomplisert, i andre tradisjonelle samfunn var det istedet en form for separatisme som gjaldt. Ikke uvanlig var opprettelsen av et "tredje kjønn", som fikk egne sosiale sfærer (de vanligste var underholdning og mystisisme, tidvis prostitusjon, og mer sjeldent krigskunst). Vi kjenner dette fra blant annet India og Pakistan under navnet "hijras".

Retten til forskjell kontra behovet for normer

Disse tradisjonelle samfunnene har altså bygget på det som i radikalkonservative kretser kalles retten til forskjell. Det er ikke nødvendig at alle er like, og det er derfor vanskelig å sympatisere med regelrett homofobe ideologier som krever at mennesker født uten heteroseksuelle tilbøyeligheter skal tvinges inn i kjernefamilier eller "kureres". At man skal hate noen på grunn av hvordan vedkommende er født framstår som temmelig merkelig, ihvertfall om man selv krever respekt for sin egen identitet.

Det tradisjonelle samfunnet er derimot klar over behovet for distinksjoner, dominerende normer og hierarkisk tenkning.

Et fungerende samfunn trenger altså distinksjoner og grenser mellom ulike fenomen og sfærer. En slik distinksjon kan være den mellom privat og offentlig sfære, en annen den mellom barndom og voksen. For å nevne bare noen eksempler.

Et fungerende samfunn trenger også et antall dominerende normer, som angir hvordan majoriteten forventes å leve sine liv. En slik norm er kjernefamilien, med sitt "mamma-pappa-barn"-ideal (selv om de fleste tradisjonelle samfunn har hatt andre familietyper så er behovet for en norm tilbakevendende), en annen er hvordan man ser på mannlig og kvinnelig. Det har alltid forekommet at personer har utmerket seg og stilt seg over disse normene, men det har da dreid seg om noe heroisk snarere enn at man egentlig har utfordret normene. Vi kan ta de nordiske skjoldmøene som eksempel.

Et fungerende samfunn trenger også en form for hierarkisk tenkning. Dette innebærer at visse sfærer ses som viktigere enn andre. Historisk har mennesker bekymret seg mer for sin sjels framtid enn for økonomien sin, og i den indoeuropeiske tradisjonen har det politiske blitt sett som overordnet det økonomiske. I vår tid kan man mene at det etniske, folkets framtid og skjebne, bør være overordnet fenomen som seksuell legning.

Queerteori

Problemet med f.eks. homoparader er altså ikke at det forekommer homofile på gater og torg, det har det alltid gjort og det kommer det alltid til å gjøre. Deres eksistens har heller aldri vært et sosialt problem overhodet. Problemet er at den reelt eksisterende homolobbyen har en antisosial agenda, med røtter i queerteorien. Som vi har sett har tradisjonelle samfunn ofte kunnet akseptere minoriteter av ulike slag, men disse har blitt tildelt egne sfærer og ikke fått lov til å undergrave de dominerende normene og sosiale rollene.

Denne fordelingen kan ikke queerteorien akseptere, og istedet retter man et frontalangrep mot disse normene og rollene. Man hevder at "menn" og "kvinner" ikke finnes, og at "kjernefamilie" og "heteroseksualitet" er undertrykkende begrep og sosiale konstruksjoner. Fra et "polyamorøst" perspektiv angriper man på samme måte det monogame parforholdet og den europiske romantiske kjærligheten. Alt skal altså bli et spørsmål om individets eget valg.

Dette kan naturligvis låte sympatisk, "individet" og "individets eget valg" er begrep som står høyt i kurs i vårt liberale samfunn. Problemet er at fra et evolusjonært og historisk perspektiv ser vi at dette ikke fungerer, og disse "frie valgene" er en delforklaring på at europeerne siden minst 1968 har fått stadig vanskeligere for å reprodusere. Den klassiske kjernefamilien har også vist seg å være en effektiv institusjon for å investere i de oppvoksende generasjonene følelsesmessig, økonomisk og utdanningsmessig. Andre folkeslag har hatt andre fungerende institusjoner for dette, men queerteoriens "egne valg" har hittil ikke vist seg som særlig effektive. Når man angriper distinksjoner, normer og hierarkier havner man før eller senere på et amorft apestadie.

Om vi utgår fra at queerteorien drives av et ressentiment mistenker vi også at angrepene på "heterosexisme" ikke er det siste vi kommer til å se fra denne teorien. Tvert imot kommer nye seiere til å føre til nye, stadig mer ekstreme, krav, og man kan mistenke at de sosiale rollene "voksen" og "barn" står for tur. Dette har vi forøvrig allerede sett antydninger til, selv om de åpne koblingene mellom homolobbyen og pedolobbyen nå er historie.

Sentralt for queerteorien, og den reelt eksisterende homolobbyen, kommer altså fortsatt til å være angrep på samfunnets distinksjoner, dominerende normer, og alle former for hierarkisk tenkning.

Seksualiseringen av det offentlige rommet

Det borgerlige vestlige samfunnet bygger i stor grad på distinksjonen mellom privat og offentlig sfære. Seksualitet er et fenomen som har blitt tilpasset den private sfæren, blant annet ettersom den oppvoksende generasjonen ikke skal stifte bekjentskap med den for tidlig. Dette forholdet kullkastes av homoparader, som innebærer en seksualisering av det offentlige rommet. Vi ser en "folkefest" med innslag av alt fra dildoer til BDSM. Norske journalister og politikere har heller ingen planer om å kritisere dette, ikke minst på grunn av den politisk korrekte normen som hardt bestraffer den som "angriper" beskyttede minoriteter. Ettersom de ikke er i stand til å gjøre distinksjoner kan de heller ikke forstå forskjellen mellom et hat mot homofile og en kritikk av aspekter av homoparader. Tvert imot tenderer de til å moralisere ovenfor og angripe den som kritiserer hvordan queerteorien etterstreber samfunnets seksualisering (selv om de er klare over problemet når det er sexistisk undertøysreklame som bidrar til det samme).

Denne seksualiseringen sammenfaller med det tradisjonalisten Julius Evola kalte "deviation". Evola aksepterte at en del mennesker blir født som "naturlige homoseksuelle". Han innså også at de aldri har vært spesielt tallrike. Når homo- og biseksualitet gikk fra å være noe medfødt og uvanlig til å bli en trend og en mote, var hans dom over fenomenet derimot noe hardere:

"Such homosexuality is hard to explain, and we have the right here to speak of deviation and perversion, of "vice" linked, perhaps, to a fashion. (...) Thus overall, when homosexuality is not "natural" or else cannot be explained in terms of incomplete inborn forms of sexual development, it must have the character of a deviation, a vice, or a perversion."

Konklusjon

Dette er altså ikke en homofob blogg, og sympatiserer verken med "gay bashing" eller andre angrep på mennesker med uvanlig seksuell legning. Derimot er den reelt eksisterende homolobbyen et sosialt og politisk problem, da den bidrar til å undergrave nødvendige institusjoner og til en seksualisering av det offentlige rommet.

Forbudte selvfølgeligheter

Et interessant aspekt av den norske debatten er at båndet mellom diskusjon og virkelighet i mange tilfeller "klippes over". Mange ting som egentlig er selvsagte har ingen plass i debatten, og vekker istedet rett og slett raseri og avsky fra ideologiens vakthunder når noen tar dem opp. Dette innlegget skal bare gi noen få eksempler på slike selvfølgeligheter:

Miljøvennlig politikk er uforenelig med masseinnvandring. Mennesker fra land med lavere miljøpåvirkning skal ikke flyttes til land med høyt forbruk og høy påvirkning. Ei heller er de massive pengeoverføringene, og flyreisene, de gjør til hjemlandene sine særlig positivt for miljøet. Miljøpartiet De Grønne er derfor ikke et ekte miljøparti.

Det er et større problem for demokratiet at en venstreekstremist i fire år har vært redaktør for Norges mest ansette avis, enn at en FpU-leder forlater en fotballpub fordi det er for mange utlendinger der.

Man har det bedre som innfødt middelklasse i Irak, Afghanistan og Somalia enn som etnisk underklasse på Grønland i Oslo.

Den som foreslår å integrere homofili i alle fag fra og med første klasse mens eldre sulter på norske sykehjem skal ikke forvente å bli tatt på alvor.

Innvandring er et politisk spørsmål som alle andre. Det er omtrent bare i Norge at den som vil senke innvandringen anses som ond og drevet av "hat", og det egentlig først og fremst av små men høylytte grupper som har monopolisert media.

Det tar tid for mennesker som nylig har ankommet et land å lære seg språket, få seg en jobb og engasjere seg politisk. Dette er verken urettferdig, rart eller et eksempel på diskriminering. Det er heller ikke et politisk spørsmål.

De som mener det er et politisk spørsmål eller et eksempel på dårlig integrering at mennesker som bare har bodd i landet noen få år ikke er like engasjerte i de politiske partiene som de innfødte avslører bare sin egen dumskap.

Norsk feminisme bygger på at historisk mannlige yrker og sysler er overlegne deres kvinnelige motparter.

Islam og vestlig liberalisme er uforenelige motsetninger. Dette uansett hvilken av de to vi anser er å foretrekke.

Om ikke sexkjøpsloven hadde bunnet mer i feministisk privilegiepolitikk enn i legitim omsorg for utsatte mennesker, hadde debatten også handlet om de mange mennene som selger kroppen sin. Men da debatten bunner i feministisk opprørthet og en opplevelse av kollektiv krenkning forsvinner dette aspektet.

Norge er nordmennenes land. Her skal nordmenn leve og dominere, både kulturelt, politisk og demografisk. Alt annet er å legge grunnlaget for et langsomt folkemord.

Somalia er somaliernes land. Der skal somalierne både leve og dominere. Om de av forskjellige grunner tvinges til å oppholde seg i andre land skal de oppmuntres til å beholde sin egen identitet og sin egen kultur.

Når man i sovjetrepublikkene og Jugoslavia begynte å si at det var så mange blandingsekteskap at det aldri mer kunne bli etniske konflikter var det bare et spørsmål om noen få år før disse landene eksploderte i borgerkrig med etniske fortegn.

De biologiske forskjellene mellom menn og kvinner er så omfattende at de i mange tilfeller er en bedre forklaring på forskjeller i oppførsel enn "patriarkiet".

Når mennesker med bakgrunn utenfor Norge utgjør majoriteten av ungdommene på et sted som f.eks. Groruddalen er det verken uproblematisk eller ønskelig.

Den som på grunn av sin tilhørighet til et "innvandrerkollektiv" anser at etniske nordmenn skylder han eller henne noen ting lider av selvbedrageri.

Barn er ikke en rettighet, derimot har barn en rettighet til fullgode familier.

Fyll gjerne på i kommentarfeltet med andre politisk ukorrekte men allment kjente selvfølgeligheter.

Unabomberen - en ideologianalyse

Theodore Kaczynski er mest kjent under navnet "Unabomberen". Han sendte et antall bomber til mennesker han koblet til det teknologiske samfunnet, tre døde og over tjue ble skadd. Bak dette lå et glødende hat mot det teknologiske samfunnet, og Kaczynski har derfor fått et voksende antall sympatisører i visse primitivistiske og miljøkretser. Handlingene hans er uakseptable, men analysen hans av det teknologiske samfunnet er ikke uinteressant. Manifestet hans, "Industrial Society and Its Future", er å lese i sin helhet her.

Autonomi og antropologi

Kaczynskis menneskesyn bygger på at frihet, autonomi og uavhengighet verdsettes høyt. Han sikter her ikke til "friheten" til å velge mellom Cola eller Pepsi, eller "friheten" til å stemme på Jens eller Erna. Tvert imot mener han at "even under the harsher forms of servitude many slaves and serfs had more freedom - the kind of freedom that really counts (...) - than modern man does."

Selv avbrøt han en akademisk karriere for å flytte ut i villmarken. Når sivilisasjonen begynte å trenge seg inn i villmarken han hadde gjort til sitt hjem slo han tilbake med en bombekampanje. Valget hans om å leve der sier oss noe om hans definisjon av autonomi. Kaczynski snakker om "the power process", med fire element: goal, effort, attainment of goal, and autonomy. Dette innebærer at et menneske som får alt han eller hun ønsker seg uten å trenge å anstrenge seg for det, kommer til å oppleve livet som dypt meningsløst. Et menneske som istedet flytter ut i villmarken, og tvinges til å kjempe for å overleve, kommer ikke til å rammes av lignende eksistensiell angst. Dette er en sentral del av Kaczynskis antropologi, og en forklaring på det moderne samfunnets mange anomier. Vi konsumerer for å slippe å konfrontere tomheten i vår egen tilværelse, vekst og eksistensiell krise er derfor intimt knyttet til hverandre.

Her må man si seg enig med ham, og antropologien hans ligger i dette tilfellet nærme en høyreradikal sådan. Å leve uten å anstrenge seg er hedonistisk, uverdig og deprimerende. En sivilisasjon som har en slik tilstand som mål er problematisk.

Sivilisasjon og sosiologi

"Every major technological advance is also a social experiment." 

- Kaczynski

Kaczynskis analyse av historien er nærmest deterministisk, og har mye til felles med historiematerialismen. Historiens motor er produktivkreftene, altså teknologien. Forandringer i teknologien forandrer samfunnet, og de er nærmest ureverserbare. Forandringen av samfunnet er dessuten til det verre, graden av frihet og autonomi minsker mens antallet sivilisasjonssykdommer øker.

Det er tydelig at han har studert mange såkalte "primitive" folk (dog uten å romantisere dem i den grad mange anarkoprimitivister gjør, Kaczynski er åpen med at de ofte levde voldsomme og harde liv, og at det fantes innslag av alt fra sexisme til dyreplageri blant dem). Når det gjelder revolusjon og sosial forandring er den franske og den russiske revolusjonen de to eksemplene han har studert mest, og de er derfor modellene for den kommende.

"In living close to nature, one discovers that happiness does not consist in maximizing pleasure. It consists in tranquility." 

 - Kaczynski

Kaczynskis beskrivelse av den moderne, teknologiske sivilisasjonen er dyster. Miljøet skades, men sivilisasjonen er også unaturlig for mennesket. Dette gjør at antallet amerikanere som må medisineres for å i det hele tatt fungere stadig vokser, og antallet krav og normer vokser også. Kaczynski sammenligner den moderne amerikaneren med et dyr i bur. Det fokuset han setter på sivilisasjonens skadelige effekter for mennesker gjør at man kan snakke om en radikal humanisme snarere enn en økologisk radikalisme. 

Venstresiden

"When we speak of leftists in this article we have in mind mainly socialists, collectivists, "politically correct" types, feminists, gay and disability activists, animal rights activists and the like. But not everyone who is associated with one of these movements is a leftist." 

- Kaczynski

Kaczynski er sterkt skeptisk til mennesker på venstresiden, "leftists". Han gjør en psykologisk analyse og kommer fram til at man havner på venstresiden på grunn av en viss psykologisk profil (det hele minner altså om en omvendt versjon av Adornos "autoritære personlighetstype"). Kaczynski mener at man havner på venstresiden på grunn av to faktorer: mindreverdighetskomplekser og oversosialisering. Den første faktoren er lett forståelig, mennesker på venstresiden identifiserer seg med grupper som anses som svake ettersom at de selv anser seg som svake. Dette gjør også at de er lettfornærmede på disse gruppenes vegne, og at de avskyr alt som assosieres med styrke eller fremgang (alt fra rike mennesker og militæret til den hvite rasen og staten Israel). Bak alt snakket om solidaritet skjuler det seg ofte en følelse av mislykkethet, misunnelse og hat.

Fenomenet oversosialisering forklarer Kaczynski med at samfunnet vårt er så komplekst og har så mange sosiale koder og normer som må internaliseres at mange mennesker risikerer å ta skade av det. Disse menneskene anstrenger seg i så høy grad for å handle og tenke på en sosialt akseptert måte at de tvinges til å lyve til seg selv om sine egne motiv for å slippe skyldfølelse. Dette innebærer at folk på venstresidens opprørske "posering" er en illusjon, da de egentlig angriper sivilisasjonen med utgangspunkt i dens egen ideologi. Kaczynski skriver om dette: "Leftists, especially those of the oversocialized type, usually do not rebel against those principles but justify their hostility to society by claiming (with some degree of truth) that society is not living up to these principles."

Hans analyse av den moderne venstresiden som psykologisk og sosial type er av betydelig verdi, og det er ingen tilfeldighet at Breivik regelrett plagierte deler av den i manifestet sitt (de ideologiske likhetene mellom dem er ellers begrensede). Kaczynski mener at folk på venstresiden tiltrekkes av de fleste bevegelser som gir inntrykk av å være systemkritiske, og de gjør det i et slikt antall og med en slik intoleranse at de har en tendens til å ta over dem (f.eks. miljøbevegelsen). Han advarer derfor sympatisørene sine mot å i det hele tatt akseptere dem.

For å oppsummere er det altså en verdifull og interessant analyse av det moderne samfunnet Kaczynski gjør. Antropologien hans, med fokus på uavhengighet og innsats, og beskrivelsen av sivilisasjonssykdommene, er av interesse, det samme er beskrivelsen av mennesker på venstresiden som psykologiske typer. Samtidig er han selv fastlåst i moderniteten vår sivilisasjon befinner seg i. Hans modell for revolusjon er den franske og russiske, og kosmologien hans er svært moderne og materialistisk. Historiesynet hans er også nært beslektet med den marxistiske historiske materialismen, selv om fokuset ligger på produktivkreftene som motor. Dette gjør at hans råd hva gjelder metoder framstår som svakheten i analysen hans. Beskrivelsen av den antropologiske krisen er verdifull, men noen løsning tilbys verken i hans teori eller praksis.

Musikktips: Von Thronstahl

Fremgangsrike politiske bevegelser ledsages ofte av ekvivalenter på det kulturelle området. Det nøyaktige forholdet varierer, men man kan for eksempel ta relasjonen mellom kunstnerne som kalte seg futurister på den ene siden og Mussolinis politiske bevegelse på den andre, eller de mange kulturelle og åndelige initiativene som i dag har fått samlebetegnelsen Völkischbevegelsen på den ene siden og det tredje riket på den andre. Mindre dramatiske eksempel kan hentes fra '68-bevegelsen, hvor den politiske siden av det hele ble komplettert, popularisert og forsterket av blant annet hippier og senere punkmusikk. Den nyliberale epoken ble senere ledsaget av en upolitisk tendens i kulturen, mens Europas første gryende reaksjoner mot masseinnvandringen ble akkompagnert av skinheadkultur og vikingrock. Vår tids politisk korrekte konsensus ledsages på sin side av "popvenstre", en åndsfattig gjeng musikere som gjentar floskler de lærte seg allerede i første klasse.

"The situation (...) may therefore be unconditionally bleak, but in that hour when everything risks being lost (...) a final opportunity for renaissance will present itself. 

In this vein, he predicts that the dominant musical theme of the twenty-first century will be neither an orchestral ode to joy nor the doggerel of an urban savage, but rather a solemn military march based on ancient hymns. Europeans on both sides of the Atlantic, he advises, would do well to keep step with its strong, marked rhythm." 

- Michael O'Meara

Neofolk

Det kan derfor være interessant å prøve å identifisere den kulturelle tendensen som kan kobles til den kommende europeiske renessansen. Mange mener at det her dreier seg om musikksjangeren som går under navnet neofolk. Det finnes flere grunner til dette. Delvis sjangerens sans for det disiplinerte, tidvis den rent militært marsjbetonte sounden, med sine illevarslende innslag (et godt eksempel på dette er The Fall of Constantinople av bandet H.E.R.R.). Delvis at de tilbakevendende temaene i neofolk passer som hånd i hanske med det tradisjonelt europeiske, det organiske og det hedenske (som hos Forseti), eller interessen for Europas historie og den tragiske siden av denne. Samtidig finnes det ofte en slags elitistisk estetikk og etos, som innebærer at den enkle propagandaen unngås og at det hele istedet preges av ambivalens (noe som betyr at sjangeren ofte kan tiltalte også de som har problemer med altfor åpenbar gruppesolidaritet). Figurer og symboler som er velkjente for tradisjonalister dukker også ofte opp, fra Julius Evola, "den svarte solen" og norrøne guder til Codreanus Jerngarde og ideen om Imperium Europa. Ofte med en ambivalens som gjør at man ikke kan være sikker på om det er en leken provokasjon, eller et genuint politisk budskap. Der populærkulturen preges av "bootyshaking" og lignende, preges neofolk istedet av verdighet og alvor.

Von Thronstahl

"I was searching for a way to express the European identity in a musical way. That's how Von Thronstahl came into being (...) The prefix "von" indicates aristocratic nobility when put in front of a name. And "Thronstahl" translates "the steel of which the throne is made". The whole name stands for being untouched or irremovable by the constant change of the world." 

- Von Thronstahls vokalist Josef Klumb, i et interessant intervju med Heathen Harvest

Et av de mer interessante neofolkbandene der ute er tyske Von Thronstahl (om det egentlig skal klassifiseres som neofolk, neoklassisk eller noen annen subsjanger er i dette tilfellet uinteressant). Det er også et av de mer "politiske", med låter som The Age of Decay and Democrazy og hyllester til den rumenske Jerngarden som Hail the Captain and Thy Guard. Det er også et av de mer "letthørte" bandene innenfor sjangeren, og anbefales svært varmt.

Andre favoritter:

The Beauty of Live & Eternal War

Liberating Spirit

Molti piu Onore

National Anarchy in the EU

Opprøret mot den røde terroren

Spanske kommunister "henretter" en Jesus-statue, Cerro de Los Ángeles 1939.

Den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936. Få konflikter i historien er så misforståtte. Standardversjonen - du vet, den om militærkuppet mot en demokratisk valgt regjering og det modige spanske folket som kjempet mot "fascismen" er en grotesk forvrengning; ett av de mest tydelige eksemplene på hvordan løgnpropaganda har blitt offisiell historie.

Det første som må understrekes er at det spanske venstreregimet ved tidspunktet for det nasjonalistiske opprøret ikke, som det som regel framstilles, var en koalisjon av fromt reformsinnede liberale og sosialister, men i praksis et kommunistisk/anarkistisk terrorvelde. For det andre er det viktig å være klar over at det var mindre enn halvparten av den spanske offiserskaren som reiste seg, resten var lojale mot regimet, men med opprørerne reiste minst halvparten av det spanske folket seg. De regimetro styrkene hadde også mer krigsmateriell og større økonomiske ressurser enn de nasjonalistiske opprørerne.

Det få vet i dag, på grunn av den tilrettelagte historieskrivingen som har vært låst i et mer eller mindre marxistisk skjema, er at det finnes mange eksempler på genuine folkeopprør siden den franske revolusjonen, og at et flertall av dem har vært katolske, patriotiske opprør mot den franske revolusjonens prinsipper, fra Vendée-opprøret i 1793 til Ungarn 1956. I motsetning til de katastrofale sosialistiske "revolusjonene", som egentlig har vært internasjonalt organiserte kupp bestilt og betalt av den kosmopolitiske storfinansen, har disse opprørene alltid endt med tragiske nederlag. Derfor er de som regel lite, om i det hele tatt, kjent for mennesker i dag.

Den spanske borgerkrigen er det store unntaket. Det er den eneste store konflikten i vestens senere historie som de nasjonalistiske, kontrarevolusjonære kreftene faktisk har vunnet. Som alle andre katolske land hadde Spania siden den franske revolusjonen og de påfølgende Napoleonskrigene vært plaget ikke bare av krig, men også kapitalistisk sentralisering og industrialisering, med proletarisering av store deler av befolkningen som resultat. Den nasjonale stoltheten hadde nesten kommet seg etter tapet av de søramerikanske koloniene under starten av århundret da landet i 1898 tapte de siste, Cuba og Filippinene, til USA under ydmykende omstendigheter.

Landet greide å unngå første verdenskrig, men ble stadig mer plaget av indre konflikter og påvirket av mellomkrigstidens generelle turbulens. Etter et pinlig militært nederlag i Marokko gjorde en gruppe offiserer statskupp i 1921. Under militærdiktatoren Miguel Primo de Rivera rådde tross alt mer eller mindre ro og orden i Spania. I løpet av hans sju år ved makten ble ingen henrettet, og han gikk frivillig av da han anså tiden som moden og overlot makten til monarken Alfonso XIII. Alfonso var dessverre en playboy, langt mer interessert i kvinner, hester og sport enn i å styre riket sitt. I april 1931 møtte de rojalistiske kandidatene påtagelig motgang i lokalvalget, og kongen abdiserte. Om han virkelig fryktet de revolusjonære strømningene i landet eller grep sjansen til å frasi seg det kjedelige embedet sitt (eller både og) er vanskelig å si.

Miguel Primo de Rivera

Så ble altså den andre spanske republikken dannet, med en regjering dominert av liberale og sosialister. Nå begynner også den spanske revolusjonen. Akkurat som under den franske eller russiske ble det revolusjonære hatet først og fremst rettet mot kirken. Bare i løpet av mai brenner anarkister og kommunister over hundre kirker og klostre. Hovedstaden rammes verst. Verken politi eller brannvesen griper inn. Ikke bare får venstreekstremister heretter gjøre hva de vil mot kirkens menn og kvinner, regjeringen stenger også alle katolske skoler, konfiskerer de religiøse institusjonenes eiendom, forbyr krusifiks på offentlige steder, osv.

For å forstå hvordan voldsutviklingen eskalerte i årene etter at den "demokratiske" venstreregjeringen med den liberale statsministeren Manuel Azaña kom til makten holder det å se til statistikken på antallet bombeattentat: fra ingen i 1930, til 175 i 1931, 428 i 1932 og 1156 i 1933. Det dreide seg nesten utelukkende om venstreekstremistisk terror som ikke var rettet mot regjeringen, men venstresidens motstandere og hatobjekter.

I slutten av 1933 ble det holdt et nytt valg, som ble en stor seier for en sentrum-høyrekoalisjon som også inkluderte radikalt tradisjonalistiske og nasjonalistiske grupper som Karlistene og Falangen. Naturlig nok ble den venstreekstreme volden ytterlige intensivert, men også den liberale statsministeren Azaña erklærte den 1. juli 1934 at "Vi foretrekker en hvilken som helst katastrofe framfor en regjering i hendene på fascister og monarkister, om det så måtte bety blodsutgytelse".

Manuel Azaña

Og blodsutgytelse skulle det snart bli, i stor skala. Den 4. oktober 1934 brøt det ut et opprør i Asturias i Nord-Spania mot den i høyeste grad lovlig valgte regjeringen. Asturiasrevolusjonen støttet seg på en "rød armé" av 20 000 sosialistiske gruvearbeidere, 6000 kommunister og adskillige tusen anarkister. Etter flere dagers rødt terrorvelde, og blant annet henrettelsen av 34 helt uskyldige munker og prester, grep hæren inn under ledelse av den unge generalen Francisco Franco. Etter harde kamper var ca 2000 døde. Franco har blitt kritisert for å være altfor hardhendt mot de stakkars kommunistene. Faktum er at på denne tiden kunne ingen ærlige, normalt intelligente mennesker ha noen som helst illusjoner om hva en bolsjevikrevolusjon kom til å innebære og forsto at den måtte kveles ved fødselen. Kommunistenes massemord i Russland og under Béla Kuns kortlevde skrekkvelde i Ungarn lå for nære i tiden og hadde enda ikke kunnet skjønnmales eller forties slik skulle bli normen i vestlig historieskriving under etterkrigstiden. 

Sammenlignet med Asturiasopprøret i 1934 og det som skulle komme, var 1935 et forholdsvis rolig år selv om volden naturligvis fortsatte, om ikke med lavere intensitet; for eksempel ble "bare" ti falangister drept av de røde det året. I starten av 1936 var det altså tid for valg igjen, og dette valget ble en seier for venstresiden. Venstreliberaleren Manuel Azaña var nå igjen statsminister, og Spania et land preget av vold og kaos. De fleste, uansett om de var for eller imot, hadde vanskelig for å se venstrestyret som noe annet enn en overgangsregjering i avventning av en kommunistisk maktovertagelse. Parallellene med Russland etter februrarrevolusjonen i 1917 var for slående. Etter at tsaren ble tvunget til å abdisere styrtes landet formelt av sosialisten Kerenskij, som i praksis bare la til rette for bolsjevikrevolusjonen i oktober samme år.

I løpet av venstreregjeringens fire første måneder hadde den politiske volden ført til 269 døde, 1287 skadde, 160 ødelagte kirker, 341 streiker, hvorav en tredjedel storstreiker, og 146 bombeattentat. Helt fram til borgerkrigens utbrudd var det nesten utelukkende venstreekstreme: sosialister, kommunister, og, kanskje mest av alt, anarkister, som sto for volden. Den eneste nasjonalistiske grupperingen som ble tvunget til å besvare venstrevolden var falangistene, som var mest utsatt. Falange Española, Falangen, var Spanias fascistparti, grunnlagt og ledet av den nærmest helgendyrkede José Antonio Primo de Rivera, eldste sønn av tidligere militærdiktator Miguel Primo de Rivera. Den falangistiske sosiale doktrinen var på mange måter radikal. Selv betegnet de seg ikke som fascister, men nasjonalsyndikalister, og det fantes tydelige venstreorienterte elementer i denne bevegelsen, som samtidig var sterkt katolsk og nasjonalistisk. Den hadde også et avgjort mer intellektuellt preg enn de fleste av den tidens fascistiske bevegelser, noe som ikke hindret en bred oppslutning fra alle samfunnsskikt.

José Antonio Primo de Rivera

Det andre militante høyrepartiet med eget voldspotensiale var Karlistene. Bevegelsen tok sitt navn etter den spanske tronarvingen Don Carlos (1788-1855), hvis krav på tronen førte til tre større kriger på 1800-tallet - Karlistkrigene (1833-40, 1847-49 og 1872-76). Det var ikke bare en rekke konflikter om tronarv, men også i høyeste grad ideologisk motiverte kriger. Karlistene sto for en folkelig, dypt katolsk, regional og rural konservatisme mot den styrende borgerlige, kapitalistiske, sentralistiske liberalismen hvilende på den franske revolusjonens prinsipper. Karlismen hadde sine røtter i geriljaen som kjempet for kirke og fedreland mot Napoleons hær på starten av 1800-tallet. Samme taktikk - å kompensere materiell underlegenhet gjennom å utnytte sin overlegne kunnskap om lokalterrenget, hadde et halvannet århundre tidligere blitt brukt systematisk av bøndene i Vendée som reiste seg mot den franske revolusjonens terror.

Karlismen var i likhet med falangismen sterkt antikapitalistisk, men til forskjell fra den senere radikalt antimodernistisk. Karlismen var også representert over hele landet, men hadde på en annen måte en regional forankring, med feste i det hovedsaklig baskiske Navarra. De ble ikke i samme grad som falangistene dratt inn i byenes dødelige gatevold, men i deler av Nord-Spania hvor de dominerte landsbygden forberedte militsen deres (Requetés, fryktet for sin disiplin og dødsforakt) seg til krigen de visste sto for døren. Allerede den 7. mars, drøyt fire måneder før krigen brøt ut, erklærte Jaime del Burgo, kommandøren for Requetés i Pamplona at "Vi skal storme revolusjonens barrikader, og med våre bajonetter for alltid renske bort den skitne, fremmede marxismen".

Bare 17 generaler i den spanske offiserskaren stilte seg på opprørernes side, mot 22 på venstreregimets. Francisco Franco var ikke opprinnelig hjernen bak opprøret, men ble snart dets fungerende leder. Ved tiden for opprøret var han plassert på Kanariøyene, en uvanlig perifer post for en såpass merittert offiser - han sto ikke i gunst hos venstreregimet. Under store deler av sin karriere hadde han dog tjenestegort i Marokko, hvor han utmerket seg i kamper mot muslimske opprørere og, ikke minst, var med og bygde opp den spanske fremmedlegionen. Han var godt likt og respektert av sine offiserskolleger.

Franco

De militære enhetene i Marokko var av vital betydning for opprøret; det var der de mest værbitte og stridsvante krigerne fantes. Det var ikke minst der elitestyrken fremmedlegionen fantes, som Franco som nevnt hadde vært med og bygget opp (etter fransk forbilde). Den skulle under krigen utgjøre ryggraden på den nasjonalistiske siden. I Marokko fantes også rent muslimske enheter i spansk tjeneste, som heller ikke nølte med å delta i opprøret.

Den utløsende faktoren ble mordet den 13. juli på den høyt aktede katolske høyremannen og opposisjonslederen José Calvo Sotelo. Han ble arrestert i hjemmet sitt klokken tre på natten av Guardia de Asalto, en politistyrke innsatt av venstreregimet som rekrutterte folk på bakgrunn av politiske meritter. Før han fulgte med disse rødgardistene lovte han konen og datteren sin å ringe fra politistasjonen. Han ble dog bare kjørt noen kvartaler bort og henrettet med et skudd i hodet. Liket ble dumpet på nærmeste kirkegård. Den unge sosialisten i politiuniform, Victoriano Cuenca, som skjøt Calvo Sotelo, visste ikke at han dermed også avfyrte startskuddet for det nasjonalistiske opprøret.

At det var den republikanske siden som innledet terroren og var uten sammenligning mer lovløs, mer brutal og mer grusom er hevet over enhver tvil. Den spanske borgerkrigen var heller ikke en krig mellom "demokrati" og "fascisme", men i virkeligheten en krig mellom den europeiske sivilisasjonens forsvarere og kommunismens kreatur; det eneste sannsynlige alternativet til Francos svært moderate diktatur etter krigen ville vært en iberisk sovjetunion. Hva slags geopolitiske konsekvenser dette kunne fått for resten av Europa på sikt er ikke vanskelig å forestille seg.

Fra det perspektivet har vi alle grunn til å takke de spanske mennene og kvinnene som ga alt i korstoget mot kommunismen.

Requetés