Musikktips: Agalloch

En europeisk renessanse forutsetter at europeerne finner tilbake til sine røtter, og kan skape nytt med utgangspunkt i dem. Av stor interesse er da eksempelvis kunstnere som Odd Nerdrum og artister som Von Thronstahl. Man kan også identifisere musikksjangre som mer tydelig enn andre inngår i en europeisk tradisjon hva gjelder tematikk og estetikk. Flere av de mange metalsjangrene kan her nevnes, og ikke minst neofolksfæren.

Et interessant band i denne sammenheng er amerikanske Agalloch, med sine røtter i metalsfæren har de gradvis rørt seg mer og mer i retning neofolk. I intervjuer har de også nevnt sin beundring for neofolkband som Sol Invictus, Death in June, Current 93 og Blood Axis (i tillegg til skandinaviske band som Burzum, Ulver og Kent).

Et tilbakevendende tema i Agallochs musikk, og kunsten de anser som en organisk del av hver plate, er naturen og dens ikke-menneskelige, nærmest sakrale kvaliteter. I flere av deres verk er mennesket så fraværende at det heller ikke finnes noen vokale innslag, noe som også er fullt logisk. For å finne tilbake til det virkelige, det primale og det sakrale, må man av og til forlate det voksende distraksjonsmomentet som er det menneskelige samfunnet og alle dets skapelser. Agalloch fører her tankene hen til Theodore Kaczynski og Pentti Linkola. Agalloch kan i mange tilfeller være passende for å belyse koblingen mellom natur og estetikk, klima og mentalitet. De nord-europiske folkene har blitt formet av den harde nordiske vinteren i like høy grad som av den vakre nordiske sommeren, og flere av Agallochs verk er som skreddersydd for den nordiske vinteren.

"Agalloch embraces nature because we are siding with what is essentially the victim in a relationship where humankind is a disease. Humanity is inherently self-destructive. The best way to separate myself from what I see as a biologically flawed being is to embrace the very thing these individuals seem bent on destroying."

- Agalloch, intervju

For den som for eksempel kun har stiftet bekjentskap med de mer "harry" aspektene av metalkulturen som kan oppsummeres med ordet "drekka" kan Agallochs mer eksperimentelle og høykulturelt forankrede musikk framstå som en overraskelse. Bandmedlemmene har akademiske bakgrunner, og inspireres i musikken sin blant annet av filmskapere som Ingmar Bergman. De har også laget en EP inspirert av den klassiske filmen The Wicker Man.

Agalloch er ikke et politisk band, men formidler en følelse for naturen og en estetikk som bare kan beskrives som nord-europeisk og hedensk. Melankoli, ensomhet og vemod er naturlige innslag i musikken. Man kan også ane et kritisk syn på de monoteistiske tradisjonene hos Agalloch, bandet har blant annet gjort uttalelser som "I truly believe that without the abuse of Christianity, Islam or Judaism, we'd be better off as a species. A heathen world is a better world" og en cover av klassikeren Kneel to the Cross av Sol Invictus.

For å oppsummere er det altså et kvalitativt og givende band, med en europeisk estetikk og følelse for naturen. Avslutningsvis kan jeg liste opp noen av mine personlige favoritter:

"Overall, I have a positive outlook for the future of Metal. But, as Boyd Rice would say, we need a gardener - a brutal gardener." 

- Agalloch