Noen tanker om Tibet

I 1950 ble Tibet invadert av kinesiske tropper. Den særegne tibetanske kulturen har siden den gang vært underlagt en brutal okkupasjonsmakt som verken deler dens religion, dens etnisitet, eller dens verdier. Konsekvensene av dette for det tibetanske folket har vært katastrofale. Under den kinesiske "kulturrevolusjonen" ble for eksempel 6500 klostre og religiøse bygninger vandalisert av innreiste kommunister og deres lokale samarbeidspartnere. Kostnaden i menneskeliv har også vært høy, tall i stil med en million døde har blitt nevnt. Dette er selvfølgelig nesten utrolig når det dreier seg om et folk på totalt seks millioner.

Heritage Foundation oppsummerer den kommunistkinesiske okkupasjonen med følgende ord:

"If the matter of Tibet's sovereignity is murky, the question about the PRC's treatment of Tibetans is all too clear. After invading tibet in 1950, the Chinese communists killed over one million Tibetans, destroyed over 6,000 monasteries, and turned Tibet's northeastern province, Amdo, into a gulag housing, by one estimate, up to ten million people. A quarter of a million Chinese troops remain stationed in Tibet. In addition, some 7.5 million Chinese have responded to Beijing's incentives to relocate to Tibet; they now outnumber the 6 million Tibetans. Through what has been termed Chinese apartheid, ethnic Tibetans now have a lower life expectancy, literacy rate, and per capita income than Chinese inhabitants of Tibet."

Tibet er altså et svært tragisk eksempel på hva som skjer når et lite folk havner under et større folks dominanse, og når flere tusen år gamle tradisjoner med makt og vold ødelegges av en fremmed stormakt med en modernistisk agenda. Det er derfor naturlig for europeiske nasjonalister å støtte det tibetanske folket.

Tradisjonalistisk aspekt

Tibet var ved tidspunktet for Kinas invasjon et tradisjonelt samfunn. Om landet kunne fått utvikle seg i pakt med sine egne tradisjoner og forutsetninger, er det trolig at det ville gjort det på en måte som minner om Japans (en relativt fremgangsrik modell for å kombinere tradisjon og modernitet). Istedet har det blitt tvangsmodernisert av det kommunistiske Kina.

Interessen for den tibetanske tradisjonen er i våre dager utbredt i Vesten, og manifesterer seg ikke sjeldent i en beundring for den tibetanske lederen Dalai Lama.

Etnisk aspekt

Tibetanerne har levd under kinesisk dominanse i årtier. I senere tid har det stadig mer dukket opp et etnisk aspekt, da kinesere av fremmed etnisitet oppmuntres til å bosette seg i Tibet. Hovedstaden Lhasas befolkning består i dag av 60% ikke-tibetanere, og tibetanerne har blitt forvandlet til en fattig og undertrykt gruppe i sitt eget hjemland. Dette illustrerer hvordan befolkningspolitikk kan brukes som et våpen, ikke minst som et ledd i en okkupasjon (Marokko fører samme politikk i Vest-Sahara, og ifølge mange etnisk bevisste borgere skjer noe lignende i dagens Norge). Det viser også hvor viktig det er for en etnisk gruppe å kontrollere statsmakten. Den som kontrollerer statsmakten kontrollerer også innvandrings- og utdanningspolitikken, og tildelingen av stillinger og ressurser gjennom byråkratiet. I dagens Tibet består byråkratiet i stor grad av kinesere.

En okkupasjon kan man leve under i mange årtier, som erfaringene fra Øst-Europa viser oss. Men når okkupasjonen også innebærer at man blir en minoritet, så er dette permanent. Enda mer frustrerende er det når man på nært hold ser sitt eget samfunn bli tatt over av fremmede folkegrupper, og hvordan disse ofte gis fordeler i det moderne byråkratiet og markedsøkonomien. Det burde derfor ikke overraske noen når tibetanske folkemasser angriper medlemmer av andre etniske grupper. Dette illustrerer også hvor eksplosive flerkulturelle samfunn blir i en tid av global kapitalisme.