Venstresiden og NATO

Så ser det altså ut til at vi vil få en vestlig intervensjon i Syria likevel. Under forrige NATO-krig mot Libya for to år siden gjorde en urovekkende utvikling seg synlig i deler av den norske venstresiden. SV med Kristin Halvorsen i spissen stilte seg i stor grad positive til norsk deltagelse, og den såkalt rødgrønne regjeringen var tilsynelatende ivrig etter å framstå som, for å bruke Pål Steigans formulering, "den mest krigsvillige gutten i NATO-klassen".

Man kunne oppsummert med å si at deler av den norske venstresiden ser for mye på TV, og at dette påvirker deres evne til analyse negativt. Men det finnes også andre konklusjoner å dra av det hele. For det første er denne tilnærmingen til USA en bredere trend på den europeiske venstresiden, som eksempelvis nådde Frankrike for flere årtier siden. På samme måte er det en bredere europeisk trend at det er den såkalte ekstreme høyresiden som framstår som mest kritisk til amerikansk politikk (om man nå virkelig kan betegne Jobbik eller Front National som "ekstreme" når det ikke er de som bomber suverene nasjoner, men det er en annen diskusjon).

USA eller Europa

Flere observatører har bemerket at USA er den verste allierte Europa kunne hatt. Etter andre verdenskrig erstattet USA europeiske eliter med pro-amerikanske motparter (på en måte som kom til å bli en modell for politikken i Irak og Afghanistan). USA gikk også aktivt inn for at europeiske land skulle miste koloniene sine (slik at de istedet kunne havne under amerikansk hegemoni, som eksemplet Vietnam illustrerer). Vår transatlantiske alliansepartner motarbeidet også europeiske ledere som ble for selvstendige, som de Gaulle, og alle tendenser til ekte europeisk samarbeid. Samtidig har de fleste av de såkalt politisk korrekte ideologiene, fra radikalfeminisme og multikulturalisme til institusjonalisert "antifascisme", sin opprinnelse i amerikansk collegemiljø og borgerrettighetsbevegelse. Også det meste av den såkalte populærkulturen har sin opprinnelse i USA. Man kan uten å overdrive beskrive dagens Europa som kolonisert av USA både politisk, kulturelt og sosialt. Samarbeidet med, og dominansen fra, USA har forsterket denne situasjonen.

Dette passer inn i et globalt mønster, der USA ofte jobber for å motvirke fremveksten av regionale stormakter. Bombekrigen mot Serbia var et eksempel på dette, det samme gjelder krigen mot Iran som fortsatt er en stadig trussel.

Perspektiv på Libya

"Norge støtter en FN-ledet verden, og da er bruk av militær makt av og til nødvendig." 

- Jens Stoltenberg

Eksemplet Libya passer også godt inn i amerikansk utenrikspolitikk. Oberst Gaddafi førte gjennom årtier en selvstendig politikk. En del av dette var hans forsøk på å bidra til økt afrikansk samarbeid, noe som av naturlige årsaker framsto som en trussel for et USA som i verken Europa eller Afrika vil ha noe annet enn småstater som motparter. Ubekreftede kilder har også påpekt at Gaddafi var i ferd med å innføre gullstandarden, en åpenbar utfordring mot dollaren som bare kan beskrives som overprodusert og overvurdert.

Ser man objektivt på Libya, eksempelvis gjennom UNDPs Human Development Report, finner man at landet under Gadaffi oppnådde en utvikling som er imponerende med tanke på at det historisk sett og ganske nylig var svært fattig. En forventet levealder på 75,5 år kan sammelignes med i-landene. Human Development Index, som veier sammen flere faktorer på velferd, plasserer Libya på 53. plass på en liste over 169 land, noe som også er høyere enn gjennomsnittet for den arabiske verden og eksempelvis Russland.

Etterhvert fikk vi også stadig mer informasjon om opprørerne som nedkjempet Gaddafi. Opprørsledere innrømmet åpent at de hadde krigere fra al-Quaida i sine rekker, noe som forøvrig også er hva den gale tyrannen Gaddafi påsto fra dag én. Hendelser hvor de viste fram skrekkslagne afrikanske gjestearbeidere til media som "krigsfanger" fikk heller ikke den store mediedekningen man skulle forvente. Heller ikke det at propagandaen deres framstilte Gaddafi som jøde og homofil. Når slike ting ikke formidles av media kan man spørre seg hvorfor. Kan det rett og slett være at USA har innsett at det er verdt å satse en del ressurser på å påvirke media?

Svarte gjestearbeidere frigjøres av en libysk opprører

Man kan også spørre seg om innsatsen mot Gaddafi egentlig tjente amerikanske eller europeiske interesser. For USA var han en altfor selvstendig regional aktør, dessuten med kontroll over betydelige naturressurser i form av olje og underjordisk vann. For Europa hadde han fylt en viktig funksjon gjennom å forhindre massiv innvandring fra Afrika over Middelhavet. Krigen i Libya førte altså til at USA fikk enda en operasjonsbase i Nord-Afrika eller i det minste nøytraliserte en besværlig aktør, og at strømmen av mennesker som blir etnisk underklasse i Europa har vokst kraftig. USA - Europa: 1-0, er det fristende å oppsummere det hele med (eller 2-0, om man tar i betraktning at vi var med og betalte for det).

Fenomenet gale tyranner

"Medlemmer av al-Quaida er også gode muslimer." 

- Abdel-Hakim al-Hasidi, libysk opprørsleder

Men er/var ikke både Assad og Gaddafi "gale"? Når vi studerer det spørsmålet nærmere kan vi ikke unngå å berøre andre viktige spørsmål. For det første, hvorfor har det seg at media i rene nyhetsartikler stadig oftere gjør denne subjektive vinklingen, og i overskriftene sine beskriver alt fra Assad og Gaddafi til Charlie Sheen som gale? Om dette er tilfelle kan man mene at utspillene deres burde kunne tale for seg selv. For det andre, det faktum at vi lever i en amerikansk verdensordning. Dette betyr at ledere USA vil ha fjernet alltid vil kunne beskrives som "gale tyranner". 

En nasjon som går sin egen vei i en amerikansk verdensordning kommer nemlig ofte til å ha en svakhet for "cæsarisme", der folkeviljen representeres av en autoritær leder. Vi ser eksempelvis samme fenomen på Cuba og i Iran. Å gå sin egen vei er ikke det enkleste, og slike land har derfor en tendens til å ha sterke ledere. Videre kommer slike nasjoner alltid til å ha problemer med interne konflikter og eksterne trusler. Dette forsterker tendensen til autoritært lederskap, og gjør at det kommer til å finnes eksempler på innskrenkninger av politiske rettigheter for den som vil lete etter dem. I tillegg kommer at mange av disse landene er kulturelt fremmede for europeere, noe som gjør at utspill og retorikk som er fullt naturlige i dem framstår som merkelige for et europeisk publikum (jfr. opprørerpropagandaen hvor Gaddafi ble framstilt som en homofil jøde, den fungerte kanskje lokalt, men om norsk media hadde rapportert flittigere om den ville ikke bildet av opprørerne blitt påvirket i positiv retning). 

Og verden er full av autoritære ledere, med mer eller mindre "gale" trekk. Den eneste forskjellen mellom dem er at visse er alliert med USA, mens andre ses som potensielt selvstendige regionale stormakter. Når Saudi-Arabia intervenerer militært i det urolige Bahrain for å holde sunni-minoriteten ved makten slik at ikke sjia-majoriteten vinner økt innflytelse, er det altså temmelig stille fra både USA og media. Det samme gjelder når antydningene til protester i Saudi-Arabia blir brutalt slått ned på. Det er fullt mulig at både saudiske og bahrainske ledere har gjort "gale" uttalelser, men disse når bare i sjeldne tilfeller et vestlig publikum. Noe som igjen får oss til å mistenke at deler av venstresiden ser for mye på TV, og baserer sitt verdensbilde på en høyst selektiv rapportering.

Alternativet

Vi har altså sett at deler av dagens venstreside har fragått sitt tradisjonelt mer kritiske syn på USA som garantist for en fundamentalt urettferdig verdensordning. Tidligere var det selvsagt for store deler av venstresiden at supermakten som sto for alt fra den brutale håndteringen av gjeldskrisen gjennom IMF og Verdensbanken til gjentatte invasjoner av små land som har forsøkt å gå sin egen vei, var fundamentalt suspekt. Siden den gang har det skjedd noe som har endret prioriteringene. En og annen har hevdet at det er fordi USA nå har en farget president, men forhåpentligvis styres ikke venstresiden av en så simplistisk rasisme at en statsleders hudfarge påvirker synet på et lands politikk. Mer trolig er det at det er mediesamfunnet som nå begynner å få fullt gjennomslag. Medias korte reportasjer vanskeliggjør en mer langsiktig analyse, og gjør at man ikke ser det større bildet (eksempelvis at USA vil kontrollere Midt-Østen og Nord-Afrika, eller den selektive politikken som føres). Istedet ser man kun det umiddelbare, det som formidles av etablerte medier, og reagerer gjennom å føle istedet for å tenke. Med tanke på koblingen mellom etablerte medier og etablerte politiske interesser er dette en farlig utvikling.

Hva er da alternativet til en utenrikspolitikk der vi gang på gang, også med støtte fra den offisielle venstresiden ("men bare denne gangen"), deltar i amerikanske militære eventyr? Dette alternativet antydes av den amerikanske politikken. Der denne preges av å motarbeide regionale stormakter og regionalt samarbeid, og et ønske om å bare ha å gjøre med isolerte småstater, må alternativet preges av regionalisering. Et Afrika som samarbeider står eksempelvis sterkere både på det internasjonale markedet og i relasjonen til alt fra IMF til USA. En slik regionalisering må også omfatte Europa, og vi kan deretter se fram mot en verden som tar form gjennom samarbeid mellom kontinentale blokker istedet for den ensidige, brutale og selektive politikken fra et illegitimt "verdenspoliti". Dette er viktig da USA befinner seg i en nedadgående prosess ikke minst hva gjelder økonomien, noe som gjør at deres dager som verdenspoliti går mot slutten. Derfor må vi begynne å skape en ny verdensordning allerede i dag, en verdensordning som også er mer demokratisk enn den nåværende.


Artikkel refusert av Nyhetsspeilet til fordel for viktigere ting (som utenomjordisk kontakt fra planeten UMMO)