Enda en konservativ blogg

Først av alt, navnet "Skapkonservativ":  nei, det er ikke slik at "det politisk korrekte meningsdiktaturet" det stadig snakkes om i kommentarfelt på nettaviser og lignende gjør at jeg ikke føler det er sosialt akseptert å være (kultur)konservativ. Tilnærmet alle i min omgangskrets er enten venstreorienterte eller liberale, uten at det stopper meg fra å si mer eller mindre nøyaktig hva jeg mener når temaet politikk kommer opp. Det er snarere det at jeg vil unngå merkelapper som "nasjonalist", "konservativ" eller i det hele tatt "høyreorientert", fordi jeg føler dette er begreper det har blitt ganske så pinlig å assosieres med i dagens Norge. Når man ser på den norske høyresiden og alle dens pseudo-konservative, populister, klimafornektere, vulgærrasister og kristenfundamentalister, er det lett å få inntrykk av den som et intellektuellt ingenmannsland.

Om meg selv kan jeg avsløre at jeg er en han på 19 år og nettopp har begynt å studere statsvitenskap, et naturlig valg for meg i og med at jeg har vært interessert i politikk siden 11-årsalderen. De fleste engasjerte mennesker på min alder er vel ofte det man kaller "unge og idealistiske", men selv liker jeg å tro at jeg er for påvirket av konservatismen til det. Alle utopier det har blitt gjort forsøk på å gjøre til virkelighet, både kommunismens klasseløse samfunn, nazismens tusenårsrike, og liberalismens markedssamfunn, har ført til omfattende menneskelig lidelse. Mennesket, samfunnet og historien fungerer ikke slik at man kan skape en "mal" og tvinge dem inn i den. Derimot har jeg et bilde av hvordan samfunnet burde se ut, og vil jobbe for at vi skal bevege oss i den retningen. Men noe fullstendig eller statisk sluttpunkt tror jeg ikke på. "Politikk er det muliges kunst", som Bismarck sa; man får det aldri 100% som man vil.

Norsk partipolitikk

Selv om jeg ikke identifiserer meg med noen av de etablerte politiske partiene, har jeg ting til felles med mange av dem. I likhet med SV ønsker jeg sosial trygghet og rettferdighet, i likhet med De Grønne et økologisk bærekraftig samfunn som behandler dyr på en verdig måte, og i likhet med Fremskrittspartiet et samfunn hvor norsk identitet og norske tradisjoner blir verdsatt og også kan utvikles.

Forskjellen mellom meg og SV er at partiet er tuftet på egalitær tenkning og universalisme, og derfor både tror og etterstrever at mennesker skal være like. Jeg tror derimot at det finnes forskjeller både mellom folkeslag, kulturer og individer, og at disse forskjellene er verdt å bevare.

Forskjellen mellom meg og MDG er i grunnen den samme som fra SV. I Fremskrittspartiet finnes det tendenser til å utpeke islam som en homogen fiende og muslimer som en trussel, mens jeg ser masseinnvandringen og det flerkulturelle samfunnet som de store problemene. Spør du meg har den gjennomsnittlige muslim en sunnere innstilling enn politikerne på Stortinget i mange spørsmål, noe FrP åpenbart ikke er enig med meg i. Partiet har heller ingen attraktiv visjon om et nytt Norge og et nytt Europa, og virker som om de forestiller seg det nåværende, men med færre innvandrere og en noe mer liberal lovgivning, som idealsamfunnet. FrP blir dessuten altfor markedsliberalistiske for min del, da jeg ønsker et Europa hvor markedet er underordnet vår kultur og våre interesser gjennom politikken.

Ideologi

Ideologisk befinner jeg meg et sted mellom anarkismen og konservatismen. Med anarkistene deler jeg visjonen om et småskalasamfunn hvor mennesker selv har makt over sine bostedsområder, arbeidsplasser, osv. Historiske anarkister som Proudhon og Bakunin var klar over at dette forutsatte at nasjoner hadde virkelig selvbestemmelse (Proudhon var regelrett negativ til innvandring). Dagens anarkister innser ikke dette, og det er vel den store forskjellen.

Med de konservative deler jeg synet på samfunnet som noe vi arver fra våre forfedre og skal gi videre til våre barn og barnebarn. Jeg verdsetter norske tradisjoner og norsk kultur, samtidig som jeg har et konservativt syn på den menneskelige naturen. Mennesket er ikke godt av natur, og ideologier som innbiller seg dette skaper kaotiske samfunn med en hel del overgrep og lignende. Jeg skiller meg fra de fleste konservative ved at jeg står til venstre i mange økonomiske og sosiale spørsmål. 

Dagens partier er i mine øyne ofte veldig utydelige om hvor de står ideologisk. Dette skyldes at den gamle venstre/høyre-skalaen er foreldet, og har blitt erstattet av nye spørsmål. De fleste etablerte partiene har i dag akseptert markedet, og er dermed "høyreorienterte". Samtidig har de akseptert det meste av venstresidens syn på slikt som familie, innvandring, abort, osv. og er dermed "venstreorienterte" (selv er jeg det stikk motsatte; "høyreorientert" i kulturelle spørsmål og "venstreorientert" i økonomiske). 

Mange nye spørsmål passer ikke inn i venstre/høyre-skalaen, det er derfor vanskelig å kategorisere nye partier som Piratpartiet (dette gjelder delvis også MDG). Arbeiderpartiet og Høyre opplever jeg som spesielt ideologisk utydelige, sannsynligvis ettersom de er størst og derfor henvender seg til et stort antall velgere (samme lettpåvirkelige middelklasse). 

Det hadde vært positivt for demokratiet om ideologi og moral kunne fått større plass i debatten, men det forutsetter at nye partier kommer inn i den. Innledningsvis vender de etablerte partiene og i høy grad også media seg med kraft mot nykommere, men på sikt er det en uunngåelig utvikling. Noe som også kommer til å føre til en mer levende og interessant debatt. 

Min røde fortid

Som jeg nevnte innledningsvis har jeg selv interessert meg for politikk siden 11-årsalderen, og til å begynne med var jeg venstreorientert på grensen til kommunist. Min opprørsfase var kortvarig men kom relativt tidlig, og det ble da naturlig at jeg sympatiserte med en ideologi jeg på den tiden oppfattet som motsatt den dominerende. Jeg kommer heller ikke fra noen rik familie, og dette bidro også til at jeg sympatiserte med kommunismen.

Under denne perioden hadde jeg Marx og Bakunin som noen av mine "husguder". Men med tiden har jeg både innsett at flerkulturelle samfunn ikke fungerer, og oppdaget et antall viktige antiliberale tenkere som Alain de Benoist, Ernst Jünger, Carl Schmitt og Julius Evola. De tar opp mange spørsmål Marx ikke engang ser ut til å reflektere over, som menneskets natur, hvordan det politiske fungerer, osv. Derfor har jeg opplevd dem som mer aktuelle og givende, og i dag er jeg derfor det enkelte vil stemple som "høyreekstremist".

Som jeg også nevnte innledningvis er det ytterst få i min familie og vennekrets som står til høyre for partiet Venstre, men det ser jeg som positivt. Om man omgir seg med mennesker med samme politiske overbevisning er det stor risiko for at man ikke får med seg hvordan mannen i gata ser på saker og ting, og ikke minst hvordan deres innstilling til ulike spørsmål forandrer seg over tid.

Jeg stiller meg ganske realistisk til denne bloggens mulighet til å påvirke det norske samfunnet. Men forhåpentligvis vil jeg klare å påvirke noen enkeltmennesker, og tilføre konservative holdninger til den norske "internettdebatten" av litt mer substans enn det man finner i f.eks. kommentarfelt på nettavisene.