Fremgangsrike politiske bevegelser ledsages ofte av ekvivalenter på det kulturelle området. Det nøyaktige forholdet varierer, men man kan for eksempel ta relasjonen mellom kunstnerne som kalte seg futurister på den ene siden og Mussolinis politiske bevegelse på den andre, eller de mange kulturelle og åndelige initiativene som i dag har fått samlebetegnelsen Völkischbevegelsen på den ene siden og det tredje riket på den andre. Mindre dramatiske eksempel kan hentes fra '68-bevegelsen, hvor den politiske siden av det hele ble komplettert, popularisert og forsterket av blant annet hippier og senere punkmusikk. Den nyliberale epoken ble senere ledsaget av en upolitisk tendens i kulturen, mens Europas første gryende reaksjoner mot masseinnvandringen ble akkompagnert av skinheadkultur og vikingrock. Vår tids politisk korrekte konsensus ledsages på sin side av "popvenstre", en åndsfattig gjeng musikere som gjentar floskler de lærte seg allerede i første klasse.
"The situation (...) may therefore be unconditionally bleak, but in that hour when everything risks being lost (...) a final opportunity for renaissance will present itself.
In this vein, he predicts that the dominant musical theme of the twenty-first century will be neither an orchestral ode to joy nor the doggerel of an urban savage, but rather a solemn military march based on ancient hymns. Europeans on both sides of the Atlantic, he advises, would do well to keep step with its strong, marked rhythm."
- Michael O'Meara
Neofolk
Det kan derfor være interessant å prøve å identifisere den kulturelle tendensen som kan kobles til den kommende europeiske renessansen. Mange mener at det her dreier seg om musikksjangeren som går under navnet neofolk. Det finnes flere grunner til dette. Delvis sjangerens sans for det disiplinerte, tidvis den rent militært marsjbetonte sounden, med sine illevarslende innslag (et godt eksempel på dette er The Fall of Constantinople av bandet H.E.R.R.). Delvis at de tilbakevendende temaene i neofolk passer som hånd i hanske med det tradisjonelt europeiske, det organiske og det hedenske (som hos Forseti), eller interessen for Europas historie og den tragiske siden av denne. Samtidig finnes det ofte en slags elitistisk estetikk og etos, som innebærer at den enkle propagandaen unngås og at det hele istedet preges av ambivalens (noe som betyr at sjangeren ofte kan tiltalte også de som har problemer med altfor åpenbar gruppesolidaritet). Figurer og symboler som er velkjente for tradisjonalister dukker også ofte opp, fra Julius Evola, "den svarte solen" og norrøne guder til Codreanus Jerngarde og ideen om Imperium Europa. Ofte med en ambivalens som gjør at man ikke kan være sikker på om det er en leken provokasjon, eller et genuint politisk budskap. Der populærkulturen preges av "bootyshaking" og lignende, preges neofolk istedet av verdighet og alvor.
Von Thronstahl
"I was searching for a way to express the European identity in a musical way. That's how Von Thronstahl came into being (...) The prefix "von" indicates aristocratic nobility when put in front of a name. And "Thronstahl" translates "the steel of which the throne is made". The whole name stands for being untouched or irremovable by the constant change of the world."
- Von Thronstahls vokalist Josef Klumb, i et interessant intervju med Heathen Harvest
Et av de mer interessante neofolkbandene der ute er tyske Von Thronstahl (om det egentlig skal klassifiseres som neofolk, neoklassisk eller noen annen subsjanger er i dette tilfellet uinteressant). Det er også et av de mer "politiske", med låter som The Age of Decay and Democrazy og hyllester til den rumenske Jerngarden som Hail the Captain and Thy Guard. Det er også et av de mer "letthørte" bandene innenfor sjangeren, og anbefales svært varmt.
The Beauty of Live & Eternal War
Liberating Spirit
Molti piu Onore
National Anarchy in the EU
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar