Dagens samfunn og mangelen på estetikk

En tanke som fort kan slå folk når de beveger seg i det offentlige rom kan oppsummeres med ordene: "hvorfor er alt så stygt?". Det er et høyst legitimt spørsmål; samfunnet vårt mangler en estetisk dimensjon. Moderne arkitektur preges i høy grad av det firkantede og ikke-organiske, kontrasten er stor når man sammenligner med eldre bygninger. Man trenger ikke bekjenne seg til Albert Speers Ruinenwerttheorie for å finne mange nyere bygninger uinteressante. Eldre arkitekturs bruk av organiske elementer som statuer og ornament gir den i sammenligning en slags bestående verdi.

På samme måte er mye av den offentlige kunsten uinteressant. Ofte skal den formidle politiske budskap på en så direkte og infantil måte som mulig, mens den kunstneriske kvaliteten får stå i bakgrunn. Man kan for eksempel sammenligne Gustav Vigeland med den enkle og uinteressante "våpen = dårlig, fred = bra"-revolveren signert Carl Fredrik Reuterswärd.

Vigelandsparken

Reuterswärd

Lignende ting kan sies om en hel del av dagens klesmote, for å nevne ett eksempel. Samfunnet vårt preges kort og godt av å være ganske stygt.

Guillaume Faye og den moderne kunsten

"Actually, everybody knows, although no one dares say it explicitly - that for almost fifty years now the "contemporary art" supported by state subsidies and the media has amounted to nothing but academics (and snobbishness), and that it is now gradually collapsing. It shares the destiny of Communism. It has turned into official art, art zero." 

- Guillaume Faye

Den franske høyreradikale forfatteren Guillaume Faye legger ut om sitt syn på den moderne kunsten i boken Archeofuturism (forøvrig en ypperlig bok det sikkert ikke blir eneste gang jeg refererer til her på bloggen). Faye beskriver der hvordan en kunstideologi som betonet budskapet på den kunstneriske kompetansens bekostning gradvis begynte å dominere kunstverdenen i løpet av 1900-tallet. Som et eksempel kan jeg nevne da jeg selv var på en "kunstinnstilling" av to unge homofile kunstnere som 16-åring, og denne viste seg å stort sett bestå av hjemmelaget porno tatt med polaroidkamera.

"Artists even stopped trying to "shock the bourgeois": they only sought to prove themselves to be progressive and started repeating themselves over and over. By then, they had turned into subsidised finger painters."

Faye beskriver flere av bløffene en slik kunstverden kan utsettes for, som f.eks. når den hyller kunst som viser seg å være skapt av orangutanger. Det viser seg at Faye selv også har utsatt kunstverdenen for en slik lukrativ bløff. Det dypere problemet er at kunsten befinner seg i det han kaller en "aesthetic deadlock". Faye noterer følgende, ikke uinteressant for de som har fått med seg hvordan kritikere av Gustav Vigeland ofte hevder at det "minner om fascistisk kunst":

"It is interesting to note that the system reacts to all criticism regarding the authenticity and quality of its contemporary art with its anathema: "So you're a fascist!". This is proof of the fact that the system is perfectly aware of the worthlessness of the "artistic" production and of the burning failure of its politico-aesthetic model. As soon as this sore point is brought up, the system reacts with insults and threats."

Faye beskriver tanken bak kulturpolitikken, som han hevder har som mål å frarøve europeerne deres historiske minner og identitet. Strategien er altså dobbel. På den ene siden hylles uinteressant "moderne kunst", som preges av sine (barnslige) budskap snarere enn sin kvalitet. På den andre siden beundres de fossiliserte mesterne i museum. Men den organiske koblingen mellom historie og nåtid er brutt. Samtidig identifiserer Faye en annen agenda:

"This strategy reflects a form of envy (a feeling that, along with desire for vengeance and resentment - as Nietzsche understood well - has always played an important role in politics and history): envy and resentment against the innate talent of European art."

Samtidig tipser han om de verk som faktisk gjøres i den europeiske kunsttradisjonen i dag. Han noterer at det estetisk tiltalende designet hos mange biler, fly og andre og andre objekter i dag fører den europeiske estetikken videre uten innblanding fra kunstverdenens makthavere. Faye nevner den italienske bildesigneren Pininfarina som et eksempel. Den som søker estetikk i europeisk tradisjon i dag, har altså større sjanse for å finne den på en bilmesse eller en flyplass enn på den politiserte arenaen ved navn "kunsten". 

Pininfarina

Faye nevner også noen av sine favorittkunstnere: maleren Yann-Ber Tillenon, skulptøren Michel de Souzy, noisemusikeren Vivenza og maleren Frédérique Deleuze. I Norden kan man blant annet nevne vår egen Odd Nerdrum og svenske Markus Andersson. Fayes skildring av situasjonen preges av optimisme; allmenheten har allerede mistet interesse for den "progressive" kunstverdenen, og det er bare et spørsmål om tid før den møter samme skjebne som Berlinmuren.