Stem for dine barnebarn

Om 10 dager er det stortingsvalg. Før valget fôres vi alle med reklame, debatter, valgspesialer, og annet. Men på valgdagen kan det være lurt å distansere seg fra all informasjonen som har fylt eteren, og istedet fokusere på ting som er viktig i virkeligheten. I følge den konservative samfunnsfilosofen Edmund Burke består et samfunn både av de døde, de levende og de enda ufødte, og når vi velger en politisk vei må vi også ta hensyn til de som ikke kan stemme denne gangen. Vi kan eksempelvis ikke ødelegge norsk natur og økonomi på en slik måte at det rammer våre barn og barnebarn, ei heller kan vi føre en politikk som er et hån mot alt forfedrene våre ofret for vår skyld.

At forfedrene våre ville snudd seg i gravene sine om de så hvordan samfunnet har blitt fullt av alt fra amerikansk reklame og moskeer til homoparader og merkelig offentlig kunst kan man kanskje se gjennom fingrene på, om man opplever at slike innslag i samfunnet er veldig viktige. Vanskeligere er det å forsone seg med norsk eldrepolitikk. Demente som virrer omkring nakne og ensomme på låste avdelinger, fattige pensjonister som knapt får endene til å møtes, slikt er også et resultat av politiske valg og prioriteringer. I vårt land prioriterer vi helt enkelt en innvandringspolitikk som koster mye penger, og da blir det mindre igjen til pensjonistene. De sistnevnte er heller ikke noen spesielt høylytt gruppe. Men fra Burkes perspektiv står vi i gjeld til dem, da de gjennom sitt harde arbeid har lagt grunnlaget for dagens velstand.

Situasjonen er likartet når det gjelder de enda ufødte, og de som enda er for unge til å stemme. Fra Burkes perspektiv skylder vi også dem noe, våre barn og barnebarn. Når vi stemmer bør vi tenke over hvordan vår stemme påvirker dem. Ulike politiske valg er mer eller mindre vanskelig å reversere i ettertid. Om vi velger et parti som ikke ruster opp veiene går det an å fikse ved neste valg. Om vi velger et parti som misligholder utdanningspolitikken eller statsfinansene tar det noe lengre tid å rette opp, selv om det ikke er umulig. Men om vi fører en politikk som forandrer befolkningssammensetningen er det betydelig vanskeligere å angre.

Innvandringspolitikken vår fører til at landet som skal arves av våre barn og barnebarn er et land hvor de utgjør en etnisk gruppe blant flere. Et slikt samfunn er alltid mindre trygt og mindre velfungerende enn et etnisk homogent samfunn. I et slikt samfunn finnes alltid den interetniske volden som en innebygd mulighet, uansett om det er snakk om angrep mot ungdommer på byen og opptøyer, eller full borgerkrig av typen vi har sett i Jugoslavia, Rwanda og de fleste andre fleretniske stater. Man bør altså spørre seg om det ikke er et svik mot barna og barnebarna å stemme på partier med en innvandringspolitikk som fører til dette.

For å kunne stemme for sine barn og barnebarn må man bryte med indoktrineringen vi har blitt utsatt for i mange år, en indoktrinering som har gitt oss feil prioriteringer. Det er en indoktrinering som har fått oss til å tro at det er mer prisverdig å bry seg om fullstendig fremmede mennesker enn familie, slektninger og landsmenn. Men når vi tenker etter innser de fleste av oss at den som hjelper en fullstendig fremmed på sine egne barns bekostning er syk. Fra et slikt perspektiv er hele det norske samfunnet sykt. De fleste tar hensyn til barnas ønsker når de velger slikt som hvor de skal bo og hvor de skal gå på skole. Hvorfor er det da feil å ha deres framtid i bakhodet også når man stemmer?

Det er også en indoktrinering som bygger på hybris, en indoktrinering som gjør gjeldende at Norge er det eneste landet verdt å leve i. Den bygger på at det er bedre å leve som etnisk underklasse på Grønland i Oslo enn som middelklasse i Irak, Somalia og Afghanistan. Når vi tenker etter innser vi at slik er det naturligvis ikke, mennesker trives bedre i sine egne kulturer, omgitt av sine egne. Det er dog også en indoktrinering som reduserer mennesker. Kanskje kan det framstå som søtt når et voksent menneske reduseres til et barn som må lære seg alt på nytt, fra språket til gjeldende normer. Men når vi tenker etter ligger det et mildt sagt suspekt menneskesyn bak når visse nordmenn ser dette som søtt. "Ah, how cute. 'E thinks 'e's Norwegian".

I årets stortingsvalg er det altså på tide å bryte med denne usunne indoktrineringen som sier at man ikke får tenke på sine barn og barnebarn når man stemmer, at det er bedre å bo i Norge enn noe annet land, og at det er veldig enkelt å bli norsk. Det er tid for å stemme med barnas framtid i bakhodet, og fortsatt masseinnvandring ligger ikke i deres interesse. Mer komplisert enn det er det ikke.

Godt valg.