mandag 26. august 2013

Homolobbyen og det offentlige rommets seksualisering


Dagens innlegg kommer til å ta opp ett tradisjonalistisk syn på fenomenet homofili (det finnes altså mange flere). Dette synet bygger ikke på fordommer, religion eller følelsesmessige reaksjoner, men på et politisk perspektiv.

Historie og tradisjon

For å få et overblikk over noe er det ofte praktisk å begynne med en historisk studie. Vi finner da at synet på bi- og homoseksualitet har variert mellom ulike folk og kulturer. I Nord-Europa ble feminine menn kalt for argr, hvilket var nedsettende. Det fantes også sosiale normer som innebar at man forventet av både menn og kvinner at de skulle stifte familie. I de kristne tradisjonene har synet på homoseksualitet også normalt vært negativt, selv om praksisen har variert historisk (det samme gjelder begge de to andre monoteismene).

Bildet er dog ikke ukomplisert, i andre tradisjonelle samfunn var det istedet en form for separatisme som gjaldt. Ikke uvanlig var opprettelsen av et "tredje kjønn", som fikk egne sosiale sfærer (de vanligste var underholdning og mystisisme, tidvis prostitusjon, og mer sjeldent krigskunst). Vi kjenner dette fra blant annet India og Pakistan under navnet "hijras".

Retten til forskjell kontra behovet for normer

Disse tradisjonelle samfunnene har altså bygget på det som i radikalkonservative kretser kalles retten til forskjell. Det er ikke nødvendig at alle er like, og det er derfor vanskelig å sympatisere med regelrett homofobe ideologier som krever at mennesker født uten heteroseksuelle tilbøyeligheter skal tvinges inn i kjernefamilier eller "kureres". At man skal hate noen på grunn av hvordan vedkommende er født framstår som temmelig merkelig, ihvertfall om man selv krever respekt for sin egen identitet.

Det tradisjonelle samfunnet er derimot klar over behovet for distinksjoner, dominerende normer og hierarkisk tenkning.

Et fungerende samfunn trenger altså distinksjoner og grenser mellom ulike fenomen og sfærer. En slik distinksjon kan være den mellom privat og offentlig sfære, en annen den mellom barndom og voksen. For å nevne bare noen eksempler.

Et fungerende samfunn trenger også et antall dominerende normer, som angir hvordan majoriteten forventes å leve sine liv. En slik norm er kjernefamilien, med sitt "mamma-pappa-barn"-ideal (selv om de fleste tradisjonelle samfunn har hatt andre familietyper så er behovet for en norm tilbakevendende), en annen er hvordan man ser på mannlig og kvinnelig. Det har alltid forekommet at personer har utmerket seg og stilt seg over disse normene, men det har da dreid seg om noe heroisk snarere enn at man egentlig har utfordret normene. Vi kan ta de nordiske skjoldmøene som eksempel.

Et fungerende samfunn trenger også en form for hierarkisk tenkning. Dette innebærer at visse sfærer ses som viktigere enn andre. Historisk har mennesker bekymret seg mer for sin sjels framtid enn for økonomien sin, og i den indoeuropeiske tradisjonen har det politiske blitt sett som overordnet det økonomiske. I vår tid kan man mene at det etniske, folkets framtid og skjebne, bør være overordnet fenomen som seksuell legning.

Queerteori

Problemet med f.eks. homoparader er altså ikke at det forekommer homofile på gater og torg, det har det alltid gjort og det kommer det alltid til å gjøre. Deres eksistens har heller aldri vært et sosialt problem overhodet. Problemet er at den reelt eksisterende homolobbyen har en antisosial agenda, med røtter i queerteorien. Som vi har sett har tradisjonelle samfunn ofte kunnet akseptere minoriteter av ulike slag, men disse har blitt tildelt egne sfærer og ikke fått lov til å undergrave de dominerende normene og sosiale rollene.

Denne fordelingen kan ikke queerteorien akseptere, og istedet retter man et frontalangrep mot disse normene og rollene. Man hevder at "menn" og "kvinner" ikke finnes, og at "kjernefamilie" og "heteroseksualitet" er undertrykkende begrep og sosiale konstruksjoner. Fra et "polyamorøst" perspektiv angriper man på samme måte det monogame parforholdet og den europiske romantiske kjærligheten. Alt skal altså bli et spørsmål om individets eget valg.

Dette kan naturligvis låte sympatisk, "individet" og "individets eget valg" er begrep som står høyt i kurs i vårt liberale samfunn. Problemet er at fra et evolusjonært og historisk perspektiv ser vi at dette ikke fungerer, og disse "frie valgene" er en delforklaring på at europeerne siden minst 1968 har fått stadig vanskeligere for å reprodusere. Den klassiske kjernefamilien har også vist seg å være en effektiv institusjon for å investere i de oppvoksende generasjonene følelsesmessig, økonomisk og utdanningsmessig. Andre folkeslag har hatt andre fungerende institusjoner for dette, men queerteoriens "egne valg" har hittil ikke vist seg som særlig effektive. Når man angriper distinksjoner, normer og hierarkier havner man før eller senere på et amorft apestadie.

Om vi utgår fra at queerteorien drives av et ressentiment mistenker vi også at angrepene på "heterosexisme" ikke er det siste vi kommer til å se fra denne teorien. Tvert imot kommer nye seiere til å føre til nye, stadig mer ekstreme, krav, og man kan mistenke at de sosiale rollene "voksen" og "barn" står for tur. Dette har vi forøvrig allerede sett antydninger til, selv om de åpne koblingene mellom homolobbyen og pedolobbyen nå er historie.

Sentralt for queerteorien, og den reelt eksisterende homolobbyen, kommer altså fortsatt til å være angrep på samfunnets distinksjoner, dominerende normer, og alle former for hierarkisk tenkning.

Seksualiseringen av det offentlige rommet

Det borgerlige vestlige samfunnet bygger i stor grad på distinksjonen mellom privat og offentlig sfære. Seksualitet er et fenomen som har blitt tilpasset den private sfæren, blant annet ettersom den oppvoksende generasjonen ikke skal stifte bekjentskap med den for tidlig. Dette forholdet kullkastes av homoparader, som innebærer en seksualisering av det offentlige rommet. Vi ser en "folkefest" med innslag av alt fra dildoer til BDSM. Norske journalister og politikere har heller ingen planer om å kritisere dette, ikke minst på grunn av den politisk korrekte normen som hardt bestraffer den som "angriper" beskyttede minoriteter. Ettersom de ikke er i stand til å gjøre distinksjoner kan de heller ikke forstå forskjellen mellom et hat mot homofile og en kritikk av aspekter av homoparader. Tvert imot tenderer de til å moralisere ovenfor og angripe den som kritiserer hvordan queerteorien etterstreber samfunnets seksualisering (selv om de er klare over problemet når det er sexistisk undertøysreklame som bidrar til det samme).


Denne seksualiseringen sammenfaller med det tradisjonalisten Julius Evola kalte "deviation". Evola aksepterte at en del mennesker blir født som "naturlige homoseksuelle". Han innså også at de aldri har vært spesielt tallrike. Når homo- og biseksualitet gikk fra å være noe medfødt og uvanlig til å bli en trend og en mote, var hans dom over fenomenet derimot noe hardere:

"Such homosexuality is hard to explain, and we have the right here to speak of deviation and perversion, of "vice" linked, perhaps, to a fashion. (...) Thus overall, when homosexuality is not "natural" or else cannot be explained in terms of incomplete inborn forms of sexual development, it must have the character of a deviation, a vice, or a perversion."

Konklusjon

Dette er altså ikke en homofob blogg, og sympatiserer verken med "gay bashing" eller andre angrep på mennesker med uvanlig seksuell legning. Derimot er den reelt eksisterende homolobbyen et sosialt og politisk problem, da den bidrar til å undergrave nødvendige institusjoner og til en seksualisering av det offentlige rommet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar