Opprøret mot den røde terroren

Spanske kommunister "henretter" en Jesus-statue, Cerro de Los Ángeles 1939.

Den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936. Få konflikter i historien er så misforståtte. Standardversjonen - du vet, den om militærkuppet mot en demokratisk valgt regjering og det modige spanske folket som kjempet mot "fascismen" er en grotesk forvrengning; ett av de mest tydelige eksemplene på hvordan løgnpropaganda har blitt offisiell historie.

Det første som må understrekes er at det spanske venstreregimet ved tidspunktet for det nasjonalistiske opprøret ikke, som det som regel framstilles, var en koalisjon av fromt reformsinnede liberale og sosialister, men i praksis et kommunistisk/anarkistisk terrorvelde. For det andre er det viktig å være klar over at det var mindre enn halvparten av den spanske offiserskaren som reiste seg, resten var lojale mot regimet, men med opprørerne reiste minst halvparten av det spanske folket seg. De regimetro styrkene hadde også mer krigsmateriell og større økonomiske ressurser enn de nasjonalistiske opprørerne.

Det få vet i dag, på grunn av den tilrettelagte historieskrivingen som har vært låst i et mer eller mindre marxistisk skjema, er at det finnes mange eksempler på genuine folkeopprør siden den franske revolusjonen, og at et flertall av dem har vært katolske, patriotiske opprør mot den franske revolusjonens prinsipper, fra Vendée-opprøret i 1793 til Ungarn 1956. I motsetning til de katastrofale sosialistiske "revolusjonene", som egentlig har vært internasjonalt organiserte kupp bestilt og betalt av den kosmopolitiske storfinansen, har disse opprørene alltid endt med tragiske nederlag. Derfor er de som regel lite, om i det hele tatt, kjent for mennesker i dag.

Den spanske borgerkrigen er det store unntaket. Det er den eneste store konflikten i vestens senere historie som de nasjonalistiske, kontrarevolusjonære kreftene faktisk har vunnet. Som alle andre katolske land hadde Spania siden den franske revolusjonen og de påfølgende Napoleonskrigene vært plaget ikke bare av krig, men også kapitalistisk sentralisering og industrialisering, med proletarisering av store deler av befolkningen som resultat. Den nasjonale stoltheten hadde nesten kommet seg etter tapet av de søramerikanske koloniene under starten av århundret da landet i 1898 tapte de siste, Cuba og Filippinene, til USA under ydmykende omstendigheter.

Landet greide å unngå første verdenskrig, men ble stadig mer plaget av indre konflikter og påvirket av mellomkrigstidens generelle turbulens. Etter et pinlig militært nederlag i Marokko gjorde en gruppe offiserer statskupp i 1921. Under militærdiktatoren Miguel Primo de Rivera rådde tross alt mer eller mindre ro og orden i Spania. I løpet av hans sju år ved makten ble ingen henrettet, og han gikk frivillig av da han anså tiden som moden og overlot makten til monarken Alfonso XIII. Alfonso var dessverre en playboy, langt mer interessert i kvinner, hester og sport enn i å styre riket sitt. I april 1931 møtte de rojalistiske kandidatene påtagelig motgang i lokalvalget, og kongen abdiserte. Om han virkelig fryktet de revolusjonære strømningene i landet eller grep sjansen til å frasi seg det kjedelige embedet sitt (eller både og) er vanskelig å si.

Miguel Primo de Rivera

Så ble altså den andre spanske republikken dannet, med en regjering dominert av liberale og sosialister. Nå begynner også den spanske revolusjonen. Akkurat som under den franske eller russiske ble det revolusjonære hatet først og fremst rettet mot kirken. Bare i løpet av mai brenner anarkister og kommunister over hundre kirker og klostre. Hovedstaden rammes verst. Verken politi eller brannvesen griper inn. Ikke bare får venstreekstremister heretter gjøre hva de vil mot kirkens menn og kvinner, regjeringen stenger også alle katolske skoler, konfiskerer de religiøse institusjonenes eiendom, forbyr krusifiks på offentlige steder, osv.

For å forstå hvordan voldsutviklingen eskalerte i årene etter at den "demokratiske" venstreregjeringen med den liberale statsministeren Manuel Azaña kom til makten holder det å se til statistikken på antallet bombeattentat: fra ingen i 1930, til 175 i 1931, 428 i 1932 og 1156 i 1933. Det dreide seg nesten utelukkende om venstreekstremistisk terror som ikke var rettet mot regjeringen, men venstresidens motstandere og hatobjekter.

I slutten av 1933 ble det holdt et nytt valg, som ble en stor seier for en sentrum-høyrekoalisjon som også inkluderte radikalt tradisjonalistiske og nasjonalistiske grupper som Karlistene og Falangen. Naturlig nok ble den venstreekstreme volden ytterlige intensivert, men også den liberale statsministeren Azaña erklærte den 1. juli 1934 at "Vi foretrekker en hvilken som helst katastrofe framfor en regjering i hendene på fascister og monarkister, om det så måtte bety blodsutgytelse".

Manuel Azaña

Og blodsutgytelse skulle det snart bli, i stor skala. Den 4. oktober 1934 brøt det ut et opprør i Asturias i Nord-Spania mot den i høyeste grad lovlig valgte regjeringen. Asturiasrevolusjonen støttet seg på en "rød armé" av 20 000 sosialistiske gruvearbeidere, 6000 kommunister og adskillige tusen anarkister. Etter flere dagers rødt terrorvelde, og blant annet henrettelsen av 34 helt uskyldige munker og prester, grep hæren inn under ledelse av den unge generalen Francisco Franco. Etter harde kamper var ca 2000 døde. Franco har blitt kritisert for å være altfor hardhendt mot de stakkars kommunistene. Faktum er at på denne tiden kunne ingen ærlige, normalt intelligente mennesker ha noen som helst illusjoner om hva en bolsjevikrevolusjon kom til å innebære og forsto at den måtte kveles ved fødselen. Kommunistenes massemord i Russland og under Béla Kuns kortlevde skrekkvelde i Ungarn lå for nære i tiden og hadde enda ikke kunnet skjønnmales eller forties slik skulle bli normen i vestlig historieskriving under etterkrigstiden. 

Sammenlignet med Asturiasopprøret i 1934 og det som skulle komme, var 1935 et forholdsvis rolig år selv om volden naturligvis fortsatte, om ikke med lavere intensitet; for eksempel ble "bare" ti falangister drept av de røde det året. I starten av 1936 var det altså tid for valg igjen, og dette valget ble en seier for venstresiden. Venstreliberaleren Manuel Azaña var nå igjen statsminister, og Spania et land preget av vold og kaos. De fleste, uansett om de var for eller imot, hadde vanskelig for å se venstrestyret som noe annet enn en overgangsregjering i avventning av en kommunistisk maktovertagelse. Parallellene med Russland etter februrarrevolusjonen i 1917 var for slående. Etter at tsaren ble tvunget til å abdisere styrtes landet formelt av sosialisten Kerenskij, som i praksis bare la til rette for bolsjevikrevolusjonen i oktober samme år.

I løpet av venstreregjeringens fire første måneder hadde den politiske volden ført til 269 døde, 1287 skadde, 160 ødelagte kirker, 341 streiker, hvorav en tredjedel storstreiker, og 146 bombeattentat. Helt fram til borgerkrigens utbrudd var det nesten utelukkende venstreekstreme: sosialister, kommunister, og, kanskje mest av alt, anarkister, som sto for volden. Den eneste nasjonalistiske grupperingen som ble tvunget til å besvare venstrevolden var falangistene, som var mest utsatt. Falange Española, Falangen, var Spanias fascistparti, grunnlagt og ledet av den nærmest helgendyrkede José Antonio Primo de Rivera, eldste sønn av tidligere militærdiktator Miguel Primo de Rivera. Den falangistiske sosiale doktrinen var på mange måter radikal. Selv betegnet de seg ikke som fascister, men nasjonalsyndikalister, og det fantes tydelige venstreorienterte elementer i denne bevegelsen, som samtidig var sterkt katolsk og nasjonalistisk. Den hadde også et avgjort mer intellektuellt preg enn de fleste av den tidens fascistiske bevegelser, noe som ikke hindret en bred oppslutning fra alle samfunnsskikt.

José Antonio Primo de Rivera

Det andre militante høyrepartiet med eget voldspotensiale var Karlistene. Bevegelsen tok sitt navn etter den spanske tronarvingen Don Carlos (1788-1855), hvis krav på tronen førte til tre større kriger på 1800-tallet - Karlistkrigene (1833-40, 1847-49 og 1872-76). Det var ikke bare en rekke konflikter om tronarv, men også i høyeste grad ideologisk motiverte kriger. Karlistene sto for en folkelig, dypt katolsk, regional og rural konservatisme mot den styrende borgerlige, kapitalistiske, sentralistiske liberalismen hvilende på den franske revolusjonens prinsipper. Karlismen hadde sine røtter i geriljaen som kjempet for kirke og fedreland mot Napoleons hær på starten av 1800-tallet. Samme taktikk - å kompensere materiell underlegenhet gjennom å utnytte sin overlegne kunnskap om lokalterrenget, hadde et halvannet århundre tidligere blitt brukt systematisk av bøndene i Vendée som reiste seg mot den franske revolusjonens terror.

Karlismen var i likhet med falangismen sterkt antikapitalistisk, men til forskjell fra den senere radikalt antimodernistisk. Karlismen var også representert over hele landet, men hadde på en annen måte en regional forankring, med feste i det hovedsaklig baskiske Navarra. De ble ikke i samme grad som falangistene dratt inn i byenes dødelige gatevold, men i deler av Nord-Spania hvor de dominerte landsbygden forberedte militsen deres (Requetés, fryktet for sin disiplin og dødsforakt) seg til krigen de visste sto for døren. Allerede den 7. mars, drøyt fire måneder før krigen brøt ut, erklærte Jaime del Burgo, kommandøren for Requetés i Pamplona at "Vi skal storme revolusjonens barrikader, og med våre bajonetter for alltid renske bort den skitne, fremmede marxismen".

Bare 17 generaler i den spanske offiserskaren stilte seg på opprørernes side, mot 22 på venstreregimets. Francisco Franco var ikke opprinnelig hjernen bak opprøret, men ble snart dets fungerende leder. Ved tiden for opprøret var han plassert på Kanariøyene, en uvanlig perifer post for en såpass merittert offiser - han sto ikke i gunst hos venstreregimet. Under store deler av sin karriere hadde han dog tjenestegort i Marokko, hvor han utmerket seg i kamper mot muslimske opprørere og, ikke minst, var med og bygde opp den spanske fremmedlegionen. Han var godt likt og respektert av sine offiserskolleger.

Franco

De militære enhetene i Marokko var av vital betydning for opprøret; det var der de mest værbitte og stridsvante krigerne fantes. Det var ikke minst der elitestyrken fremmedlegionen fantes, som Franco som nevnt hadde vært med og bygget opp (etter fransk forbilde). Den skulle under krigen utgjøre ryggraden på den nasjonalistiske siden. I Marokko fantes også rent muslimske enheter i spansk tjeneste, som heller ikke nølte med å delta i opprøret.

Den utløsende faktoren ble mordet den 13. juli på den høyt aktede katolske høyremannen og opposisjonslederen José Calvo Sotelo. Han ble arrestert i hjemmet sitt klokken tre på natten av Guardia de Asalto, en politistyrke innsatt av venstreregimet som rekrutterte folk på bakgrunn av politiske meritter. Før han fulgte med disse rødgardistene lovte han konen og datteren sin å ringe fra politistasjonen. Han ble dog bare kjørt noen kvartaler bort og henrettet med et skudd i hodet. Liket ble dumpet på nærmeste kirkegård. Den unge sosialisten i politiuniform, Victoriano Cuenca, som skjøt Calvo Sotelo, visste ikke at han dermed også avfyrte startskuddet for det nasjonalistiske opprøret.

At det var den republikanske siden som innledet terroren og var uten sammenligning mer lovløs, mer brutal og mer grusom er hevet over enhver tvil. Den spanske borgerkrigen var heller ikke en krig mellom "demokrati" og "fascisme", men i virkeligheten en krig mellom den europeiske sivilisasjonens forsvarere og kommunismens kreatur; det eneste sannsynlige alternativet til Francos svært moderate diktatur etter krigen ville vært en iberisk sovjetunion. Hva slags geopolitiske konsekvenser dette kunne fått for resten av Europa på sikt er ikke vanskelig å forestille seg.

Fra det perspektivet har vi alle grunn til å takke de spanske mennene og kvinnene som ga alt i korstoget mot kommunismen.

Requetés